I. Bibelens misjonsbudskap Litteratur: Eget hefte: Bibelsk misjonssyn, m. fl. :
MISJONSTANKEN I BIBELEN
1. FORORD.
Hensikten med dette heftet er ikke å gi en ferdig og omfattende framstilling av misjonsteologien. Her må vi henvise til større og tyngre bøker. Plassen tillater heller ikke omfattende tolkinger av skriftsteder, selv om det kunne vært ønskelig.
Noe av hensikten er derimot å gi en oversikt over det Bibelen (NT) sier om misjon på en så kortfattet måte at vi nettopp bevarer oversikten. Her skal vi vise at misjonstanken er sentral i hele NT. Det er en av hovedlinjene i Skriften. Dermed kan vi bli klar over at misjon er vårt ansvar og vår egentlige livsoppgave.
Heftet kan leses i sammenheng for å få en slik oversikt. Men en kan også lese ett kapittel, f. eks. om Romerbrevet, mens en leser det brevet i Bibelen. En bør i det hele tatt slå opp alle skriftsteder for å lese det i sin egen bibel. Da oppnår du to viktige ting: du blir kjent i Bibelen og kan understreke misjonsversene. Dermed får du utdypet ditt kjennskap til misjonskallet i Bibelen.
Vi tror at Gud skapte verden og forberedte frelsen med tanke på hele verden og alle mennesker. Når han valgte ut Israels folk i den gamle pakt var det for å bruke dette folket til å formidle frelsen, slik også Jesus sa: For frelsen kommer fra jødene, Joh. 4, 22. Han sa det til den samaritanske kvinne, og det er enighet om at han ikke bare talte om frelse for henne eller for Israel. "Indirekte er det sagt at det ikke dreier seg om frelse for Israel, men... at frelsen fra dem skulle utbredes til de andre folkene."
[1] Israel ble Guds demonstrasjonsfolk, og det er det for så vidt ennå.
Men Gud hadde alle mennesker i tanke når det gjaldt sjelens frelse etter syndefallet. Derfor opptrer ikke misjonstanken først i NT. Vi finner den gjennom hele GT, men på en noe mere skjult måte. I dette arbeidet skal vi altså finne fram til ord i GT som nettopp taler om denne Guds "gamle" misjonstanke. Det blir først og fremst en oversikt uten en dyperegående kommentar og argumentasjon.
2. BIBELSK MISJONSBEGRUNNELSE.
Det er for enkelt å si at misjonsbefalingen er begrunnelse nok for å drive misjon. Bibelen gir et langt rikere perspektiv over arbeidet. ser vi hele Ordets budskap under ett, vil vi oppdage flere sider ved misjonsbegrepet. Det er som George W. Peters sier: de kristne var (og er) misjonærer fordi kristendommen er hva den er og på grunn av den iboende Hellige Ånd som er en misjonærende Ånd.
[2] Her skal vi stanse ved noen grunner til å drive misjon.
2.1. Syndefallet.
Guds skapergjerning er ikke motiv for misjon. For alt Gud skapte var etter hans gode vilje. Det var fullkomment, rent og uten lyte. Da ville misjon vært meningsløs.
Men verdens største katastrofe inntraff: synden kom inn i verden ved Eva og Adams fall, 1. Mos. 3. Det fikk langtrekkende konsekvenser: alle mennesker til alle tider ble underlagt Guds dom. Og den lyder på evig fortapelse borte fra Guds åsyn, en endeløs pine i evighet. Rom. 5, 12-19; Jes. 53, 6. Alle kom bort fra Gud, ikke bare de dypest falne. Hjertet ble fiendsk mot Gud, og da hjelper ikke moralske forbedringer eller fromme religiøse øvelser. Rom. 8, 7. Gudsbildet ble ødelagt og vår uskyld for Gud tapt. Pontoppidan svarer slik på spørsmål 382 i sin forklaring: "Hva ble da følgen av dette første syndefall? Svar: Alt ondt. Tapet av gudsbildet, og i stedet for det den avskyelige likhet med Satan og trelldom under ham med fordervelse både for sjel og legeme. Kort sagt: Døden, både åndelig, legemlig og evig."
Blant slike mennesker er det Gud vil vi skal drive misjon ute og hjemme. Og misjon må være noe mer og noe annet enn hjelp til et bedre liv ettersom syndefallet har ødelagt vårt indre menneske.
2.2. Guds skapertanke.
Likevel - Guds skapertanke er et misjonsmotiv. For ved skapelsen ble menneskeheten Guds spesielle eiendom. Han har rett til det han skapte selv om vi alle vendte ham ryggen. Gud har aldri forlatt noen eller slått handa av noen så lenge det finnes mulighet for omvendelse. For han elsker den verden han skapte. Joh. 3, 16.
Til denne sin kjære eiendom sender han oss med frelsesbud.
G. Raen legger et nytt perspektiv inn i dette. Han sier skapertanken har "grunnleggende betydning for misjonsteologien" fordi den innebærer en dom "over alle forsøk på å sette noe i stedet for Gud".
[3] Og det skal misjonsarbeideren ha i tanke: de vi møter er Guds skapning, og bare Gud kan frelse sitt skaperverk.
2.3. Forsoningen.
Synden var så alvorlig at den ikke kunne tilgis uten blod. Vår skyld hos Gud måtte sones og betales og derved utslettes. Dette er et så stort under at ingen kan forstå det fullt ut. Her er vi ved dybdene i Gud. Men ved å dvele litt ved ordets forkynnelse, aner vi litt av hva som skjedde: Jesus, Guds sønn, døde på korset på Golgata i vårt sted. Han døde for oss. Det var vi som skulle lidd den evige fortapelse. Men hans kors og blod tok vår skyld bort. Skylden er betalt. Fordømmelsen er tatt av ham. Rom. 8, 1; 5, 12-19. Kristus gjenopprettet fallet objektivt og Gud ber menneskene å la seg forlike med Gud.
Det betyr bl. a. at alle har mulighet til å bli Guds barn på samme måte. Jesus døde ikke for spesielt utvalgte.
[4] Vi tror at Jesus døde for alle og gjorde opp vår synderegning.
Vi står derfor alle likt overfor Gud.
Når vi går ut i verden med budskapet, går vi altså til mennesker som Jesus døde for, og som har samme rett til frelsen som vi.
2.4. Misjonsbudet.
Jesu ordre før han forlot denne verden innebærer at ansvaret for verdens evangelisering er lagt på hans menighet, de troende. Han regner med oss. Misjonen er nå blitt vår oppgave og vårt liv. Jesu himmelfart betyr at han nå må regne med sine venner i verdens største prosjekt. Han gjorde et alvorlig valg da han forlot denne verden og ikke sendte engler og serafer som evangelister.
Frelsen er både en gave og en oppgave. Å være frelst er å være trygg i Gud, på rett vei - være salig. Den troende har alt i Jesus og eier evighetens velsignelse over sitt liv.
Men det er også arbeid. Som Guds folk skal vi dele med andre av de goder vi selv har fått av Gud.
Misjonsbudet innebærer to ting: å drive misjon er nåde, vi er ikke verd det. Vi får gå av nåde. Men det er også et bud. Ordene står i imperativ: gå! Mat. 28, 19. Da er valget på en måte vårt. For han vil vi skal gå frivillig. Tvang i misjonsarbeidet er ikke velsignelse, men død. Det er frivilligheten som gjør oss mottakelige for kraft. For da tar vi imot Åndens kraft som Jesus lovte sine vitner før han forlot denne verden. Apg. 1, 8.
Misjonsbefalingen er en sterk begrunnelse for å drive misjon, siden det er misjonens herre som ga oss den.
[5] Det vi nå har nevnt er viktige beveggrunner for oss til å gå med budskapet både hjemme og ute. Men vi kan føye til noen.
2.5. Nøden.
Den som ser en døende og fortapt verden uten håp, har fått litt av Jesu sinn. Også han ynkedes inderlig over folket fordi de var som sauer uten hyrde. De var hjelpeløse og overlatt til seg selv. Mat. 9, 36. Det gjelder ikke i første rekke den sosiale nød og de vansker det fører med seg. Det gjelder deres sjel og det evige liv. Et slikt syn kan drive et menneske ut i tjeneste for Gud. Da er vi drevet av Jesu sinn og går i hans fotspor. Men det skal kombineres med de andre grunner for å være stabil og varig.
2.6. Kjærligheten.
Hvis vi kjenner kjærligheten til de fortapte, er også den gitt av Gud, 2. Kor. 5, 14. Det er den rette drivkraft i arbeidet - å elske sjelene inn til Jesus. Da først kjenner vi gleden i misjonsarbeidet. - Men vi skal ikke sitte passiv og vente på at Guds kjærlighet skal fylle oss slik at vi må ut med Ordet. Også her må vi regne med syndens kraft i en troende som vil sløvne ham og stanse ham på veien. Derfor må en troende alltid søke inn til Jesus etter fornyelse for å få sin kurs korrigert og rettet opp. Ordet for kjærlighet er sterkt i grunnteksten (agape), og betegner egentlig den kjærligheten Gud gir i kraft av det han er i seg selv, 1. Joh. 4, 10. Og den kjærligheten fyller en kristen når han opplever evangeliet og lar seg lede av Guds Ånd ut i tjenesten. Kjærligheten "er den makt som driver ham til å virke og som øver den bestemmende innflytelse på alt hans arbeide, så dette utelukkende skjer i Guds og menighetens og ikke i selvsykens tjeneste" (S. Odland).
Det er denne sanne kjærligheten som fylte grev Zinzendorf når han begynte misjonsarbeidet. "Hans eneste lidenskap var 'ham, bare ham'" (dvs. Jesus)
[6] Warneck nevner en hendelse da Zinzendorf var 15 år som er avbetydning her: Da stiftet han en "orden" med mottoet: "Til dette skal vårt utrettelige arbeid gå over hele verden: At vi kan vinne hjertene for ham som ga sitt liv for våre sjeler."
[7] Dette viser at han hadde nøden før han så bildet i Düsseldorf med underskriften: "Dette har jeg lidd for deg. Hva har du gjort for meg?" Dette var jo senere. Men det skapte et dypere inntrykk og forandret livet hans.
2.7. Frykt for Herren.
Paulus sier uttrykkelig at fordi han kjenner frykten for Herren, søker han å vinne mennesker. 2. Kor. 5, 10-11. Dette knytter han sammen med tanken på dommen da alle skal få igjen for det som er skjedd ved legemet. Han tenker nok ikke på trellens frykt for straff. Han er mer fylt av barnets frykt og ærbødighet for far - for ikke å gjøre ham imot. Sigurd Odland tolker dette som "å være redd for å miste hans (Guds) velbehag". "Denne levende bevissthet om det alvorlige ansvar der knytter seg til den kristnes sedelige forpliktelse, er det da også som leder ham under hans kallsvirke". Dette skulle ha sin grunn i en anklage fra judaistene som "nettopp beskyldte ham for med all sin virksomhet kun å strebe etter å vinne tilhengere for seg selv". Nei, sier Paulus, det er ikke egeninteressen som driver, det er frykten for Herren. Frykten er ett av Guds middel til oppdragelse. Jer. 32, 40 er sagt i forbindelse med den nye pakt: Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte... Grunntekstens ord i NT (fobos) betegner frykt, redsel, ærefrykt, respekt, og er brukt i en lang rekke sammenhenger i NT.
2.8. Den Hellige Ånd.
Dypest sett er misjon Åndens gjerning. Det er den som driver oss ut og gir oss frimodighet, kraft og frukt, Apg. 1, 8. Vi er redskap i Åndens tjeneste. Den troende stiller seg villig fram for ham. Derfor er en kristen alltid fullstendig avhengig av ham for å bli brukt, slik Jesus minnet sine disipler om. Joh. 15, 5. G. W. Peters kaller Ånden for "misjonens dynamikk" og understreker at Ånden både er en historisk hendelse og eksistensiell som altså kan erfares her og nå. Ånden "kom for å aktualisere Guds frelse i Kristus Jesus i menneskenes liv, i familier, stammer og folk".
[8] Vi har et godt eksempel på hvorledes Paulus ble ledet av Ånden faktisk mot hans egne planer. Han hadde tenkt å reise østover langs kysten av Tyrkia mot Svartehavet. Apg. 16. Hvorledes dette skjedde rent konkret, står det ikke noe om. Men Ånden hindret dem i å følge deres egne planer, ja Ånden gav dem ikke lov, v. 6-7. Gud hadde en annen plan, nemlig evangeliseringen av Europa, v. 9.
2.9. Uholdbare begrunnelser.
Gjennom historien har man forsøkt å gi mange forskjellige andre begrunnelser enn de rent bibelske. Noen av disse kan være fullverdige og bra sett fra menneskelig synsvinkel. Vi er likevel redd for at slike "ubibelske" årsaksforhold lett bunner i en misforståelse av selve misjonsinnholdet. Misjon vil lett bli ren nødhjelp og menneskelige utviklingsprogram, enten det blir kortsiktig hjelp eller langsiktige utviklingsprogram.
At man ser "nøden" er altså etter bibelsk vitnesbyrd ikke en tilstrekkelig begrunnelse for et misjonskall. Et "kall" er nettopp at Gud "kaller" til en tjeneste, der kallet altså er begrunnet i Gud selv. Menneskelig og åndelig "nød" av flere salg kan nok være med å vekke en for dette kallet, men det må være noe mer.
Vi vil måtte ta avstand både fra korstogenes "misjon" for å gjenvinne de hellige steder og sverdmisjonen f. eks. i Norge og ved spanjernes erobring av Sør-Amerika. Begrunnelsen var nok mer politisk enn evangelisk i slike tilfelle.
[9]3. BIBELENS MISJONBEFALING
Det er så mange forvirrende røster om misjon i dag, at vi vil gjerne forsøke å hevde et klart syn her. Et misjonsfolk må vite hva det støtter. Det er ukristelig sløvhet om man ikke setter seg noe inn i misjonsproblematikken i vår tid. Det er ikke slik at alle som taler om misjon og driver misjon, gjør det på bibelsk vis.
[10] Noen er sluttet å tale om hedninger og sier folkeslagene. Man bruker ikke lenger å tale om en misjonsmark, men om utviklingsland og arbeidsfelt. Selve ordene betyr ikke så mye isolert sett, hvis ikke begrepene og innholdet forandres. Men her er faren stor.
Når man f. eks. i KV-regi har talt om "frelse i dag", mener man ikke tilgivelse for synd på grunn av Jesu forsoning. Man tenker mer på politisk frigjøring, på forbedring av sosiale kår m.m.. Noen taler endog om revolusjon for å nå sine mål.
[11] Fienden er ikke lenger Satan og synden, men det kapitalistiske vesten. For noen er ikke idealet ydmykhet, fattigdom og Guds vilje slik den er åpenbart i Bibelen. Det er mer kjødelig forargelse over sosial urettferdighet og en såkalt rettferdig oppstand mot det.
Andre religioner blir ikke automatisk sett på som fiender av Kristi kors. Noe godt finnes det der også, sier man. Og Gud har åpenbart seg på andre måter enn gjennom Kristus. Man sier at flere veier kan føre til Gud. Vi må ikke være så bastante og kategoriske slik at vi avviser alle andre forsøk på frelse. Gud er rettferdig og setter pris på det gode hos alle mennesker, sier man.
Vi som ønsker å være bibeltro i lære og liv må gå tilbake til Bibelens misjonsforståelse og bibelsk misjonsbegrunnelse. Vi skal ikke la våre egne tanker om hva som bør gjøres eller hva som er tjenlig og taktisk være avgjørende. Vi skal gå tilbake til Bibelens budskap - og utføre det oppdrag den har overgitt oss.
Gud selv skal åpne nye veier og gi frukter etter hans vilje. Tjenesten er egentlig hans, derfor må han bestemme den.
Ordet misjon er ikke nevnt i Bibelen. Men saken er et hovedtema der. Misjon kommer av det latinske missio, som betyr sendelse. Saken er at mennesker sendes ut for å gjøre verdens mennesker til Jesu disipler. I prinsippet er det derfor ingen forskjell på hvor de sendes: til verdslige mennesker i vårt eget land eller til fjerne himmelstrøk. Hovedsaken er at mennesker blir Jesu disipler. Skille mellom såkalt ytre og indre misjon er av mer praktisk art. En vesentlige side av eller del av den ytre misjon er nå de folk som ennå ikke har hørt evangeliet. Med ytre-misjon tenker vi altså særlig på de unådde folkeslag.
Nå framstiller Bibelen alltid dette som en guddommelig utsendelse. På samme måten som Jesus ble utsendt av Gud, er disiplene utsendt av Jesus. Det presiserte han to ganger for disiplene, begge ganger etter at Judas hadde forlatt dem, Joh. 17, 18 før, og 20, 21 etter oppstandelsen. Misjonæren har med andre ord den samme guddommelige autoritet som Jesus i dette og kan kalles "sendebud i Kristi sted", 2. Kor. 5, 20. Kristi "forlikelsestjeneste" var å forene oss med Gud. Vår "forlikelsestjeneste" er å fortelle andre om denne forsoning og be dem forlike seg med Gud, 2. Kor. 5, 18-19.
Ingen kristen kan utføre Jesu misjonsbefaling i egen kraft. Til det er vi for skrøpelige. Derfor ga Jesus disiplene løfte om kraft ved Den hellige Ånd, Apg. 1, 8. Da Paulus og Barnabas dro ut på den første misjonsreis, var det etter Åndens utvelgelse, Apg. 16, 7ff.
De troende er Guds redskaper og medarbeidere i denne Åndens tjeneste, 1. Kor. 3, 9; Apg. 9, 15; 22, 21. Jesus ber oss om å gå, være hans vitner og sendebud. Poenget må her være at vi skal være Jesu stedfortredere. Det er alvoret i Jesu himmelfart. Han er ikke her lenger. Når vi forkynner, er det som om Gud selv formaner ved oss. Alle kristnes egentlige livsgjerning er derfor misjon.
Allerede GT har et bestemt universalistisk siktepunkt. Guds rike gjelder egentlig hele verden. Budskapet skal ut til alle nasjoner, fordi de er skapt av Gud. Gang på gang er løftene om den kommende Messiaskonge knyttet sammen med det verdensomspennende riket. Allerede løftet til Abraham viser det, 1. Mos. 12, 1-3. Se også 1. Mos. 49, 19; Salme 2, 8: 72, 11. 17; 110; Dan. 7, 13-24. Esaia 11, 10; Jerem. 3, 17; Mika 7, 12; Sak. 8, 21-22. Frelsestanken er elles knyttet til Israel. Hedningene skal finne deres Gud og komme til Jerusalem for å møte ham. Tanken om å bli sendt ut til alle folk og nasjoner er tydelig: Esai. 2, 3f; 42, 1; 49, 6; 51, 4-6; 66, 19-20. Mange forstår disse ordene om Israles misjonsoppgave i det endelioge Messiasriket, mens andre vil begrense dem til misjonen i evangeliets tidsalder nå.
Men det egentlige misjonspåbudet kom med Jesus Kristus.
4. DET GAMLE TESTAMENTE
Allerede tidlig i Det gamle Testamentet finn vi spor av en verdensvid "misjonstanke", om enn svak og uklar for mennesketanken. Gud hadde likevel alt klart fra begynnelsen: hele verden skulle bli hans. Vi må se på noen av de viktigste tekstene i GT som omtaler dette.
5. Mose lov.
Først må vi gå inn i det første avsnitt i BIbelen, det jødene kaller Torah, ofte oversatt med loven. Det kan like godt oversettes med veiledning eller undervisning, underforstått fra Gud. Det er i dette avsnittet vi finner omtalen av Guds skapergjerning, fallet, utvelgelsen av Israels folk og den omfattende lovgivningen som hørte med der.
5.1 Skapelse og syndefall. Gen. 1-3.
All bibelteologi må begynne her. I begynnelsen. Skapelsen betyr at alle mennesker er Guds handverk og dermed Guds eiendom. Gud har rett på alle mennesker, og med det som bakgrunn og utgangspunkt blir det nærmest selvfølgelig at misjonen må nevnes i GT. Så inntreffer den største katastrofen i verdens historie, i kap. 3. Derfor kaller H. C. Leupold kap. 3 for "det mest tragiske kapitel i hele Bibelen".
[12] For syndefallet skapte det store skillet mellom Gud og mennesker og førte slekten som sådan utenfor samfunnet med Herren. Arvesynden er den onde sæd i hvert menneske. Vi er alle borte fra Gud, utstøtt fra Edens hage og Guds nærhet som Adam og Eva var. Gen. 3, 24. Jes. 53, 6. Mennesket som Guds ypperste skaperverk var den skapning som valgte å forlate sin Gud.
I kjølvannet av syndefallet gir Gud et herlig løfte: kvinnens sæd skal knuse slangens hode. Det er fra gammelt av kalt det første evangelium.
[13] Det gav lyse utsikter i en mørk tid og åpnet veien inn i Paradis igjen for hele slekten.
[14] Implisitt i denne Messiasprofetien ligger misjonstanken: alle er syndere og alle er regnet med i Guds frelsesplan.
[15]5.2 Noah.
Også i beretningen om syndfloden og Noah har vi et universelt preg. Dommen gjaldt egentlig hele verden, og da Noah gikk inn i arken, heter det: han skulle ta med sju par av alle dyr og fugler "for å holde deres slekter i live på hele jorden" (Gen. 7, 3). Herren hadde altså hele verden i tanke også denne gangen. Misjonsbefalingen kommer i forlengelsen av Noahs ark.
5.3 Abraham.
Med Abraham kommer utvelgelsen av Israels folk. Vi ser det av hvem som blir sentrum i beretningen framover: den slektsfamilien som Jesus Kristus skulle bli født i. Gradvis skjer det en utvelgelse og en bortvelgelse av familier, og Jesu slekt blir stående igjen. Israels historien blir en ramme omkring Jesu slektsregister - slik kan vi se på det i denne sammenheng.
[16] Men allerede ved det første kallet Abraham fikk ser vi at det ikke dreier seg om partikularisme, men universalisme. Vel skulle Abraham bli et stort folk og få et stort navn, bli velsignet og beskyttet av Gud selv. Det var en vesentlig del av profetien om ham. Men så legger Herren til: "Og i deg skal alle jordens slekter velsignes" (Gen. 12, 3). Det er forskjellig oppfatning av hva dette ordet betyr. Ser vi det i lys av hele Bibelen og slik ordet velsignelse blir brukt i NT (og også i GT), åpner dette ordet for verdens-misjon. Velsignelse er frelsen herlighet slik Ef. 1 beskriver den. Og det er kjennetegnet på det menneske som skiller lag med verden og lar Herrens ord styre livet. Salme 1. Sett i dette evighetslys blir de andre sidene ved Abrahams liv og utvelgelse som en slags kulisser: de bygger opp til og gir perspektiv over det vesentlige: Guds frelse skal komme. Det gjelder ikke bare Abraham og Sara og hans etterslekt, så viktig som den er. Nei, alle jordens slekter er emne for profetien.
Løftet blir gjentatt flere ganger til flere. I kap. 18, 18 gjentas ordene: alle jordens folk.
[17] Avsnittet der dette står (kap. 18) gir oss forøvrig et meget godt innblikk i Abrahams liv i forhold til andre mennesker, og som slik står han som forbilde på en god misjonær. Han var nå kommet når hedningebyene Sodoma og Gomorra. Fra dette stedet steg det opp et stort klagerop til Herren. Han gir til kjenne at han vil ødelegge byene for dere synds skyld.
Straks kommer Abrahams medlidenhet fram: vil du rykke bort den rettferdige sammen emd de ugudelige? Han tenkte vel i første rekke på sin slektning Lot som bodde der. Men tanken går mye lenger. Kanskje var det femti rettferdige i byen? Han går helt ned til ti rettferdige - også det var mer enn Lots familie. Og hans omsorg gjaldt ikke bare de rettferdige, han bad faktisk også for de ugudelige. de måtte spares for de rettferdiges skyld.
Løftet blir så gjentatt for Isak, Gen. 26, 4: i din ætt skal alle jordens folk velsignes. Det er bare Isak som får denne velsignelsen, ikke halvbroren Ismael, selv han også får løfter.
Dernest kommer løftet igjen til Jakob, ordlyden griper nå tilbake til det Herren sa første gang til Abraham: I deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes, Gen. 28, 14.
[18] Det er nå slått fast at Messias skal fødes i Abraham, Isaks og Jakobs slekt eller sæd. Og det er fastlagt at den frelse han skulle bringe gjaldt alle folk og slekter. Misjonsperspektivet er altså klart og enormt i Abrahams historie.
Mot slutten av sitt liv velsignet Jakob sine 12 sønner og med det de tolv stammer i Israel og dermed hele Israels folk. Han profeterer om hver enkelt av dem og viser hva framtida skal bringe. Juda står her i en særstilling (Gen. 49, 9-12). Han sier Fredsfyrsten (Shilo) skal komme i hans slekt, det er Messias. Og så legger han til: folkene blir ham lydige.
[19]5.4 Moses.
Moses er en frontfigur i Bibelen og i Israels historie. Han var et mektig redskap for å lede Israel både gjennom ørkenen og åndelig helt til vår tid. Lovgivningen på Sinai står her sentralt på mange måter. Israel ble utvalgt til å være Herrens "eiendomsfolk framfor alle folk" (2. Mos. 19, 5). Denne utvelgelsen er bakgrunn for Israels enestående stilling i historien. Fra kap. 20 finner vi så den mektige Mose lov som egentlig er Herrens til ved Moses til Israel.
Ble så hedningene fullstendig glemt av Moses (dvs. av Herren ved Moses)? Er det en eksklusiv partikularisme Moses forkynner? Vi hører det nok framstilt slik og vi kan så aboslutt få det inntrykk ved en overflatisk lesning av Moseloven. Og det er sant at det i første rekke og spesielt gjelder Jakobs 12 stammer. Det kommer vi ikke utenom. Det game Testamente er en jødisk bok i denne forstand.
Likevel er det ikke helt korrekt. Flere ganger omtales hedningene i Moseloven og Israel får forskrifter angående dem. De går under navnet "fremmede" (NB-88) eller "innflyttere" (NO-78). Det betyr alle folk som ikke tilhører Israel, i bibelsk språkbruk er det uttrykk for hedningene. En hedning
[20] er en som ikke tilhører Israels folk, jødene. Derfor bruker vi ordet galt når vi kaller den tredje verden hedninger. Vi er også det etter bibelsk språkbruk, f. eks. 1. Kor. 10, 32. Her deler Paulus menneskene inn i jøder (Israel), grekere (hedninger) og Guds menighet (de kristne som består av både jøder og grekere). Fra denne synsvinkelen kan den nyere ordbruken (folkeslagene) kanskje være brukbar.
[21] Hvordan var så Herrens bud angående de fremmede? Vi finner det midt under lovgivningen på Sinai, 2. Mos. 22, 21.
[22] De skulle ikke plage eller undertrykke de fremmede, sier Herren. Han minner dem om at de selv har vært utlendinger i Egypt. En av grunnene til deres opphold i slavekårene var altså at de skulle lære å behandle andre folk og ikke bli selvgode. Av egen erfaring vet de hvordan de fremmede føler det, kap. 23, 9; 3. Mos. 19, 33f. Ja, de skal regnes som en innfødt blant Israels folk, de skal elske dem som seg selv! Og grunnen til deres kjærlig mot de fremmede er at Herren elsker dem. 5. Mos. 10, 17-19. Se også 5. Mos. 7, 7-8. Vi legger merke til at hver gang en forordning om de fremmede kommer, minner Herren dem om at de har vært fremmede i Egypt. De skal ikke få lov å glemme sin fortid, og det maner dem også til tanken på at alt er nåde. De har selv ikke fortjent sin frihet, derfor må de behandle andre godt. En spesiell "fremmed" er Kaleb, han var kenisitt, Josva 14,14. Han må ha vært opptatt i Israel før utgangen av Egypt og tilhørte Juda stamme, ettersom han ble valgt som representant for den stammen og som speider i landet. Trolig har hans foreldre eller tidligere forferde sluttet seg til israelittene mens de var i Egypt. De stammet fra Esaus eldste sønn, Elifas.
[23] Vi har mye å lære av dette som misjonsarbeidere både hjemme og ute. Det sanne misjonssinn er kjærlighet. Ingen må føle en "patriarkalsk" holdning - ovenfra-og-nedad-holdning - hos oss. Det gjelder både utlendinger og vårt eget folk. Og hva er mer naturlig enn å elske andre når vi ser på vårt eget liv og bakgrunn? Alt er av nåde og den holdningen må få forplante seg videre til andre. Når Israel glemte det, gikk det galt. Og vi ser også i dette avsnittet at Gud kunne gi en innflytter - som altså fremdeles hadde etiketten "kenisitt" - en fremtredende plass i Israels menighet og i arbeidet. Han fikk også sin arvedel av landet i Hebron.
Det gikk likevel et skille mellom Israel og andre folk, særlig de folk som bodde i Kana'ans land når Israels folk kom dit. Det kommer klart fram i Exod. 34, 12ff. De skulle ikke gjøre pakt med de fremmede, men rive ned deres alter. Denne hardhet fra Israels side er blitt kritisert og ofte misforstått. For hva var grunnen til en slik handling? Det forklarer Moses i v. 15f: det vil føre til at de selv eter avgudsoffer og blander seg med hedningene ved ekteskap. Det ville ført til oppløsning av Israels folk.
Dette viser vel også at de fremmede som er omtalt tidligere betyr slike som slutter seg til Israel, proselytter, av mer eller mindre fast karakter. De skal elske de fremmede, men holde skille klart med den hedenske praksis og gudsdyrkelse. Ellers ville det bli en snare for dem. Og da var de selv blitt som hedningene. En anne restriksjon overfor fremmede var når de skulle ete av "de hellige gaver". Da kunne ikke de tilfeldige fremmede som ikke hørte med til prestens egentlige husfolk, nyte av dem. 3. Mos. 22, 10.
[24]6. Historie.
6.1 Josva.
Etter Mose tid og landnåmet under Josva, begynner Israels historie som fastboende i Israels land (Kana'an). Nå skulle folket sveises sammen som en fastboende nasjon i sitt eget land. Og nettopp om denne tida gir Herren ved Moses en ekstra påminnelse og bud: De skal ikke blande seg med folk i landet, for da ville frafallet i Israel være klart. 5. Mos. 7, 1-5. Sju nasjoner i Kana'an er nevnt her, men vi vet ikke nøyaktig hvem alle er eller hvor de kom fra. Enkeltvis var de sikkert små grupper (i et reltivt lite land), men sammen utgjorde en virkelig fiende, "som er større og sterkere enn du".
Også nå blir det understreket av de ikke må inngå en pakt med disse folk. Ordet for pakt (berit) er det samme som brukes om Israels pakt med Herren. Og de var først og fremst bundet til pakten med Ham. Selv om dette i første rekke var en religiøs pakt, var det også en politisk pakt fordi Herren hadde utvalgt folket som en bestemt nasjon blant andre folk, som Craigie sier.
[25] Slik er Guds folk i NT et bestemt folk, adskilt fra verden.
I Josvas bok ser vi at Israel i denne fasen fulgte Herrens bud og erobret landet. En spesiell hendelse her er viktig. Det er beretningen om Rahab, Josva 2; 6, 22-23. Ho var heidningekvinne (skjøge) som hjalp Israel å innta Jeriko som dermed fikk et brohode i landet. Man regner også med som temmelig sikkert at ho er en av Davids og dermed Jesu formødre. Mat. 1, 5.
[26]6.2 Dommertida.
Etter Josvas tid kom dommertida. Og da skjedde en forandring i Israels holdning til folket omkring og de som fremdeles var i landet. Allerede i Dom. 1, 28 er det klart at Israel ikke gjorde som herren hadde sagt. De drev ikke hedningene ut, og det ble til fall for folket og nasjonen. Det er i denne tida vi ser det kjente skjemaet som ofte kommer igjen senere i Israels historie: frafall, dom, frelse. Dommertida var en farlig tid åndelig sett. Derfor gjentar Herren budet om ikke å slutte pakt med folket, Dom. 2, 2. Og nettopp derfor vil hedningene bli en plage for folket - til brodder i sidene deres og en snare. Frafallet ble særlig tydelig etter Josvas død, Dom. 2, 8 og 11. Og tida ender sørgelig. Dom. 21, 25.
Et unntak i denne mørke tida er moabittkvinnen Rut. Hun valgte Israels Gud framfor sitt eget folk og sine guder og ble en av Jesu formødre. Mat. 1, 5. Det er et eksempel på at alle folk er med i Guds endelige frelsesplan.
6.3 Samuels tid.
Folket var utro også nå. Og man kan se på Samuels tid som en del av Dommertida - han er også kalt dommer og profet. 1. Sam. 3, 20 og 7, 15. En sørgelig hendelse i denne tida var Elis død og familie. Og folket krevde å få en konge som folkene har, et bevisst ønske om å bli lik hedningene i dette stykke. Og de skulle få det. Saul ble konge, uten at det brakte velsignelse. 1. Sam. 8, 20. Noe misjonssinn ble ikke født i en slik tid.
6.4 Det udelte kongerike.
David er den sentrale person i den første perioden i kongeriket og senere Salomo. Perioden var preget av krig mot filisterne.
En stor begivenhet i denne perioden var byggingen og innvielsen av Salomos tempel. Det var primært for Israels folk. I den forbindelsen ber kongen en meget interessant bønn fra flere syndsvinkler. Når han har bedt for Israel og om velsignelse over alle som kommer med ydmyke bønner til dette stedet, kommer "misjonsbønnen" hans: "Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld - for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm - når han så kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel, og fortså at det er ditt navn som nevnes over dette hus som jeg har bygd" (1. Kong. 8, 41-43). Jfr. 2. Krøn. 7. Det er mektige ord i det gamle Testamentet. Templet var altså ikke bare for jøder. Det hadde et universelt sikte. Alle jordens folk
[27] skulle lære å kjenne Guds navn!
6.5 Det delte kongerike.
Dette er en frafallstid i Israel, og det var verst i Nordriket, Israel. Hvordan kunne da Guds tanker om frelse tales til folkets ledere? I dette avsnittet finner vi den alvorlige tanke at Gud må gå utenom lederne når de ikke følger Guds ord. Han måtte finne andre som sine redskaper, ofte ganske vanlige mennesker.
I 1. Kong. 17 får vi beretningen om hvorledes en ensom profet ledes av Gud til en fattig, døende hedningekvinne i Sarepta. Hun er den uverdige som får alt ufortjent. Hun får både mat som hun manglet og besøk av Herrens profet. Hun kaller Elias en "Guds mann" og viser ham dermed tillit. En hedning fikk tiltro til Israels Gud. Jfr. Luk. 4, 25f.
I 1. Kong. 18 har vi historien om møtet på Karmel mellom Elias og Ba'alsprestene. Det må ha vært et mektig vitnesbyrd for hedningene så vel som for Israel. Herren var Gud.
I 2. Kong. 5 har vi beretningen om en annen hedning, Na'aman i Syria som møter Herrens profet Elisa. Han var i begynnelsen skeptisk til profetens budskap om helbredelse. Men hans tjenere var kloke om de ikke var troende: de bad ham prøve! Og dermed fikk han et nytt vitnesbyrd: Bare Israels Gud eksisterte, v. 15.
2. Kong. 16-19. 2. Krøn. 36,20f. Israels frafall var et dårlig eksempel til etterfølgelse. De levde som hedningene, v. 11. De "tilhyllet Herren sin Gud med ord som ikke var rette" (v. 9, NB-88). I NO-78 står det: "Israelittene fant på usømmelige ting som var Herren deres Gud imot." NB har en merknad til verset her: "med falske forklaringer av Herrens ord ga de folket et falskt bilde av ham." Med et slikt liv taper man kraft og troverdighet i vitnesbyrdet. Resultatet blant hedningene ble en blandingsreligion, v. 41.
6.6. Fangenskapstida.
Som følge av frafallet ble Nordriket Israel bortført til Assyria og Sørriket Juda bortført til Babel. De fleste av Israel forsvant i Assyria og blandet seg antagelig med folket der. Likevel er det noen få av de ti stammene som kom tilbake eller ble igjen, f. eks. i Luk. 2, 36. Anna Fanuelsdatter var av Asers stamme, en av de ti. Fra Babel kom derimot mange tilbake.
Mot slutten av fangeksapstida møter vi en underlig hedensk konge, Kyros. Han blir brukt av Gud for å lede folket tilbake til landet. Han kalles Herrens salvede, Jes. 45,1; 44, 28. Vi legger merke til at Gud ga profeten endatil navnet på denne kongen før han var født.
[28] Da tida var inne, påvirket Herren Kyros til å gjøre hans vilje, Esra 1, 1ff. Slik kunne Gud bruke en hedning i sin tjeneste, og slik måtte hedningen utføre den levende Guds ordre. Det er underlige tanker. Jfr. også Daniels bok og Nehemias.
Herren har altså ledelsen av historien også blant hedningene. Alt må tjene til hans ære og gagn. En liten "rest" av Guds folk skulle vende tilbake. Det var de trofaste som Herren ville bygge videre på. I denne tida begynte den såkalte "jødedommen" der de hellige skrifter og synagogen var grunnpillarer. Man har diskutert om ikke dette førte til større isolasjon (partikularisme) enn sanne vitner over de omkringliggende folk. For å bli med i jødefolket, måtte hedningen ha en full overgang med omskjærelse og å holde loven.
7. Hebraisk poesi.
Det er flere poetiske bøker i GT, og de har mange temaer. Her finner vi også tanken om hedningene og Guds folks forhold til dem. Noe av dette kan være lett å misforstå for et sinn som ikke er vant med bibelsk tankegang. Her tenker vi på en streng domsforkynnelse som gjelder de ugudelige. Men vi må se alt dette i lys av frelseshistorien og Guds evige plan med verden. I dette ligger også tanken på straff for den ulydige. Vi må også ha i tanke at f. eks. David noen ganger tenker Guds tanker og skriver dem ned, ved første øyekast kan det se ut som om David hater mennesker med urette. Men da skriver han Guds domstanker over slike personer. Derfor er det viktig å se på sammenhengen og på helheten i Guds ord.
7.1. Job.
Noen mener at Job ikke var jøde, men tilhørte en stamme på Abrahams tid eller senere. Dächsel mener f. eks. at han som Melkisedek stammet fra Sem, og at de muligens var samtidige. derfra hadde han også sin gudserkjennelse.
[29] Det samme mener forsåvidt også A. S. Peake, men at boken først ble nedskrevet på Jeremias' tid.
[30] S. Mowinckel har et friere, mer "liberalt" syn og mener den har det "folkelige sagafortellings kjennetegn", men at den er lagt til en tidlig tid i forhold til Israels historie.
[31] F. I. Andersen tar romslig standpunkt når han sier: "Alt vi kan si er at Job kunne vært skrevet mellom Moses og Esra."
[32] Hvis det er rett at han var hedning, er han et eksempel på hvordan Gud tar seg av hedninger. Han bruker aldri selv navnet Jahveh om Gud - det var paktsnavnet i Israel.
Hengstenberg derimot mener at en mennesketype som Job ikke kunne ha eksistert i den hedenske verden.
[33] Og Fjellstedt holder tanken åpen for at Job var en nær slektning av Abraham, sønnesøns sønn av hans bror Nakor, noe han utleder av slektsregisterne i GT og navnelikheter, f. Us i 1. Mos. 22, 21.
[34]7.2. Salmene.
Salmenes bok omfatter salmer fra Mose tid til tida under og etter fangenskapet. Boka spenner altså over et stort tidsrom. Et hovedsyn er at Jahveh (paktens Gud) er verdens skaper og alle menneskers konge. Derfor har han også rett til å holde dom over alle.
Salme 2 omtaler hedningene i et spenningsforhold til Herren. Og fra Apg. 4, 25ff framgår det at det gjelder den nye pakt og folket på Jesu tid. Folkene reiser seg i protest mot Herrens styre og rådslår om å rive seg løs fra Ham. De opplever altså Herren som en streng Herre som hindrer deres livsutfoldelse. Og det skjer der folk ikke vil innordne seg under Hans vilje. Derfor sier salmisten: tjen Herren med frykt, v. 11. Og underforstått ligger v. 12b: ta din tilflukt til ham. Den salvede må være Messias etter NT (Hebr. 5, 5). Gud sa til ham: Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv, v. 8. Her åpnes med andre ord opp for alle folk, ja til "jordens ender". I lys av v. 1ff må det menes herredømme over hele verden. Det er løftet Gud gir Sønnen, Han "behøver bare å ønske det", sier Delitzsch.
[35] Dette er misjonsperspektivet like inn i fullendelsen når han skal bli alt i alle.
Salme 22 er også messiansk, sitert av Jesus på korset, v. 2, og flere ting gikk i oppfyllelse samme dag. I første omgang kom han for Jakobs ætt, v. 24. Likevel sprenges alle grenser for resultatet av hans gjerning i v. 28: Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle hedningenes ætter skal tilbe for ditt åsyn. Her har vi frukt av verdensmisjonen på en større måte enn vi ser innen rekkevidde i dag. Alle jordens ender er "synonymt med de fjerneste hjørner av vår klode" (Leupold).
[36] De skal på nytt minnes Herren og hans store gjerninger. Ofte hører vi at hedningene glemmer Gud, og handler som om de en gang hadde kjent ham, men hadde glemt ham. En dag skal de altså på nytt minnes ham og tilbe.
[37] De blir faktisk sidestilt med Israel her.
Vi kan undres over om en slik misjonstid virkelig kan skje i denne nådens tid. I salme 86, 9 finner vi den samme tanken: det universelle, altomfattende. Om det betyr at hvert individ skal bli personlig omvendt til Gud eller om det betyr representanter eller deler av alle folk, framgår ikke av slike ord. Etter bibelsk språkbruk kan slike altomfattende ord ha en mer restriktiv betydning.
[38] Et par linjer i salmene kan vi slik følge: dommen over de ulydige for å tvinge dem til å innse Herrens herredømme, jfr. Fil. 2, 10f, og den frie forkynnelsen til alle folk. Ser vi salme 22 i lys av NT, har vi også en spore av lys over den stedfortredende lidelse som er nødvendig forat alle folk skal kunne komme og bli frelst. Den siste setning minner særlig om det, jfr. Joh. 19, 30.
7.3. Andre.
8. De store profeter.
Om vi fant noen klare stråler av misjonslys i de poetiske bøkene i GT, vil nærmest få høylys dag i profetbøkene. Som de kaster nytt og forklaret lys over Messias' lidelse, skinner også misjonslyset klarest her. De var satt til profeter, det innebar også ord om Gudsrikets utbredelse. Vi kan ikke gå inn på alle slike ord, men bare stanse ved en del av dem.
8.1 Daniel
Daniel var en fangenskapsprofet, og hans bok er den minste av de store profetene. Den er kanskje også mest utilgjengelig. Den har mange bilder og profetier det har stått stor strid om i teologien.
I vår sammenheng finner vi et klart trekk i Daniels bok: Messias' rike vil fylle hele jorden, kap. 2, 35. Og ikke nok med det. Messias vil knuse alle verdensrikene og bringe en evig seier for Guds rike. Hele billedstøtten i kap. 2 ble knust slik at det ikke fantes spor etter den, v. 34f. Det er her tale om en altomfattende og overveldende seier for Jesus. Og i kap. 7 kommer tanken om at det er et evig rike: det skal aldri gå til grunne, v. 14. Det er også tydelig at det omtaler noe mye mer enn Israels rike og hjmekomsten fra Babel: ordet skal være forseglet til endens tid, kap. 12, 9.
8.2. Jesaja
Jesaja er evangelisten blant profetene i GT. Ingen har så klare ord om Jesus Messias som han. Han har klare profetord om hans fødsel og død. Særlig er kap. 53 om den lidende tjener viktig og tydelig. Vi har her som utgangspunkt at profeten Jesaja skrev hele boka som bærer hans navn.
Vi har før nevnt at kong Kyros er omtalt i denne boka, navngitt lenge før han ble født. han ble redskap til å lede folket tilbake til deres land.
Men denne boka har også ord om hedningene i forhold til Guds rike. Blant dem kan vi nevne kap. 2. Her har vi profetien om at en gang skal alle hedningefolk søke til Sion, de skal strømme dit, v. 2, for å lære Herrens veier å kjenne, v. 3. Uttrykkene her tyder på at det må bety noe mer enn den misjonstid vi har opplevd. I Messiasprofetien i kap. 9, 6f finner vi også sterke ord: herredømmet skal bli stort og freden uten ende... til evig tid. Det er vanskelig å se at det tilhører denne tidsalder. Og det gjentas med andre ord i kap. 11 der også Messias omtales. I hans regjering skal jorden være full av Herrens kunnskap, v. 9, og hedningene skal søke til Isais rotskudd. Israel skal bli en velsignelse midt på jorden, heter det, kap. 19, 24.
I den første Herrens tjenersangen, kap. 42, 1 er det klart at Messias skal "føre rett ut til hedningefolkene", de fjerne kyster skal høre om ham, v. 12. Ja, Messias skal være et lys for hedningene, v. 6. Det er som om sirkelen sprenges. Når vi så kommer til det siste kapitlet i denne boka, er det ikke lenger noen grense. "Den tid kommer da jeg samler alle folk og tungemål", og noen skal sendes til folkeslagene, til de fjerne kyster som ikke har hørt om Herren eller sett hans herlighet, v. 18-19.
[39] I kap. 49, 6 som hører til den andre Eved-Jahve-sangen er Messias' oppgave klart universell: Gud skal gjøre Messias til et lys "for hedningefolkene", Guds frelse skal "nå til jordens ende". Første del av gjenreisningen var å gjenreise Israel som folk, og dernest den åndelige gjenreisning. Og den gjelder ikke bare Israels "rest", den gjelder hedningefolkene. Calvin forklarer "lys" som lykke og glede, og profeten mener egentlig evangeliets lære som opplyser sjelene og drar dem ut av mørket.
[40] Dette lyset skal ut til alle. Edw. J. Young tolker "hedningefolkene" i kalvinsk-reformert retning når han begrenser det til "de utvalgte blant hedningene og ikke til alle hedninger", noe Calvin selv ikke gjør på dette stedet.
[41] I Lutherstiftelsens Bibelværk finner vi her en fin forklaring: "I ham og kun ved ham får de se sitt livs mål og mening og Guds frelsestanker med dem... Det er et vidt og stort syn, som åpnes foross med disse ord. Alle skranker i det gamle testamente, som jo nærmest beskjeftiger seg med det ene folk, er her nedbrudt."
[42] Det er god luthersk teologi.
Derfor går budet om omvendelse ut til alle: "Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender," kap. 45, 22. Til dette stedet har Calvin noen interessante merknader. På tross av predestinasjonslæren sier han her: "Han (Herren) inviterer hele verden til frelsens håp... Han inviterer alle uten unntagelse til å komme til ham."
[43] Mange andre ord kan nevnes i den forbindelse (f. eks. kap. 52, 10).
8.3. Jeremias
Jeremias virket i ca. 30 år før Juda rikets fall til ca. 10 år etter. Dermed lever han i sluttfasen av frafallstida og opplever at folket bortføres til Babel. Det er naturlig at han er mye opptatt av sitt eget folks skjebne.
Han hadde likevel et noe videre perspektiv over sin tjeneste. Kallet var til profet "for folkene", kap. 1, 5.
[44] I kap. 4, 1-2 blir Israels omvendelse satt som forutsetning for at hedningene skal komme til Herren (velsigne seg i ham). Her er det klart at Israel er tiltenkt en plass i verdensmisjonen. Og i kap. 16, 19 får vi høre at hedningene skal komme til Israel og beklage sin uvitenhet og sin onde arv. Nå kommer de til Herren og ber om nytt liv.
8.4 Esekiel
Esekiel var profet blant de bortførte i Babel samtid med Daniel ved hoffet og Jeremias i hjemlandet. Også han er sendt til hedningene, kap. 2, 3 - i første rekke er det vel ment Babylon. Noen misjon i vår forstand var det vel knapt, men mer en demonstrasjon av Herrens makt og frelse. Slik har Israels folk alltid vært etter Guds plan. Når vi ser på dette i forhold til Guds dom over Israel i kap. 5, 5ff, ser vi også alvoret. Israel hadde vært verre enn og levd mer ugudelig enn hendingene omkring dem ( Syria, Babel, Egypt osv). Nå ville Herren holde dom. Men når han likevel gir dem nye løfter om frelse, skulle det også være håp for hedningene. Det er misjonsperspektivet midt i domsforkynnelsen. Det er også i samsvar med ordet, kap. 37, 28. Ved Guds handlemåte i dom og nåde vil folkene (hedningene) skal forstå at Gud handler. Slik blir Israel en demonstrasjon av Guds makt. Jfr. kap. 39, 25-29.
I beretningen om dobbeltbekken (kap. 47) får vi et vesentlig perspektiv over frelsen i Messiasriket og den nye pakt: landet skal deles som arv til Israel og til de fremmede som bor der, v. 22. De fremmede (omvendte hedninger) skal betraktes som de innfødte! Her er altså en nærmest uhørt likestilling i den gamle pakt som minner om Ef. 3 og Rom. 10, 12.
9. Småprofetene.
9.1 Før Israels fall (nordriket).
I denne perioden virket flere profeter. Her skal vi bare stanse ved noen.
9.1.1. Joel var profet omkring 850 f. Kr. En forferdelig gresshopplagevar den ytre årsak til profetien. Han taler om Herrens dag, og i den forbindelse profeterer han om Messias (2, 23) og om pinse (kap. 3). Ånden skal da utgydes over "alt kjød". Det kan ikke bare bety hele Israel eller Juda, men alle mennesker. L. C. Allen mener det bare betyr Juda og at oversettelsen "all mankind" i JB og NEB er "out of place".
[45] C. Fr. Keil har et annet standpunkt som vi følger her: "Alt kjød betyr alle mennesker... Vi må ikke begrense alt kjød til paktsfolket, som de fleste fortolkere har gjort".
[46] Norske lutherske kommentarer gjør det samme. Fredrik Wisløff er her representativ. Han sier om uttrykket: "Den skal ikke engang begrenses til Guds utvalgte folk, men gydes ut over hele menneskeheten."
[47] Guds frelse gjelder alle, derfor må Ånden gis til alle. Det er alles mulighet, og utgjør den nødvendige bakgrunn for verdensmisjonen. Ellers er det Guds dom over (de vantro) hedninger som preger dette avsnittet. NT bruker v. 5a i den NTlige tid der ingen grenser gjelder (Apg. 2, 21; Rom. 10, 13).
9.1.2 Jonas var profet omkring 780 f. kr. (2. Kong. 14, 25-28) og det er en ganske spesiell bok om ham. En Israels profet blir sendt som vekkelsespredikant til en hedensk storby i den gammeltestamentlige tid. Han sviktet i begynnelsen, men etter den dramatiske sjøturen, reiste han østover. Vi kan se på dette som en forbilledlig handling (ved siden av det virkelig skjedde) med et klart misjonssikte: Guds frelse skal tilbys hedningene. "Den forkynner tydelig Guds kjærlighet også til hedningene, og at hans frelsende barmhjertighet gjelder også dem."
[48]9.1.3. Amos virket omkring 760 f. Kr. og profeterer om gjenreisningen av "Davids falne hytte" (9, 11). Ordet blir sitert på Apostelmøtet i Jerusalem år 49 (Apg. 15, 16) som bevis på hedningenes frelse (sitert etter en gresk oversettelse) uten at de behøved å innlemmes i Israel. At Israel skal ta i eie "alle de hedningefolk som kalles ved mott navn", betyr at de får del i den samme frelse. Det tales altså om Messiastiden i den nye pakt.
9.2 Profeter i Judariket etter Israels fall.
Her har vi allerede nevnt de store profetene som virket i denne tida. Nå skal vi ta med oss noen ord fra de små profetene.
9.2.1 Sefanias var profet i kong Josias' tid, 640-609 f. Kr. Reformasjonen ved Josias hadde ikke fullstendig og varig virkning. Han forkynner så dom, men kommer med et merkelig og veldig ord i kap. 2, 11: (Herren) "skal tilintetgjøre alle jordens guder, og alle hedningenes fjerne kyster skal tilbe ham, hvert folk på sitt sted." Guds navn skal bli kjent overalt og nå til de fjerneste kroker av verden. Ingen avstand skal hindre det, som Calvin sier. Disse folk vil også selv tilbe Herren, og ordet taler slik om vekkelse og misjon i land langt borte fra Israel. Ja, Jonas Myhre sier at "her uttales første gang den store nytestamentlige tanke at Herren, Israels Gud, skal tilbes overalt".
[49] Også i kap. 3, 8-9 hører vi om folkene som skal påkalle Herren og tjene ham. De skal få "rene lepper", og det forutsetter et rent hjerte og et nytt liv. Det vil bli et lydig Herrens folk, de tjener Ham med ett sinn, egentlig: med en skulder, som bilde på åket. De bøyer seg altså under Herrens vilje for å gå hans vei.
9.2.2 Sakarias var profet i 520-518, omtrent samatidig med Haggai mens templet ble bygget. I sine synder ser han også hedningefolkene. Her må vi ta med kap. 2, 15: Mange hedningefolk skal gi seg til Herren på den dagen og bli mitt folk. Det kan knapt sies klarere at det vil bli en storvekkelse blant hedningene. Ordet skal tydelig nok ikke forstås om 24 timer, men om en tidepoke, et tidsrom. Det er naturlig å tenke på den nye pakts nådetid. Ser vi v. 14 sammen med kap. 9, 9 ser vi at påskehøytiden og Jesu død som bakgrunn for misjonen.
I kap. 8, 20ff har vi de samme tankene: mange hedninger, tallrike hedningefolk skal søke til Herren. Det er vekkelsen og verdensmisjonen som omtales. Og vi merker oss at Israel vil få en sentral stilling i dette. Det kan se ut som store framtidsløfter. Men tidspunktet for oppfyllelsen kjenner vi ikke. Også i palmesøndagsordet i kap. 9,9f lyder misjonsklangen: Han skal tale fred til hedningen, og hans herredømme skal nå fra hav til hav... til jordens ender. Evangeliet skal ut til alle, den ytterste bygd må få høre. Det er budskapet i disse ordene.
9.2.3 Malakias er det siste profet i GT omkring 460 f. Kr. Det er den siste profetrøst før døperen Johannes og Jesus stiger fram. I kap. 1, 11 slår han døren vidt opp for en ny tid. Gud skal regjere verden på en annen måte enn noen gang før: "Fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene...Rene offergaver. Mitt navn skal bli stort blant folkeslagene." Det er en mektig misjonsprofeti om at evangeliet skal fylle hele verden. Ingen grenser eksisterer lenger, verken mellom de forskjellige folk eller mellom jøder og hedninger (Ef. 2, 14. Det er som om Malakias ser evighetens dag og Guds rikes fullendelse.
10. Sammendrag.
*******
11. DET NYE TESTAMENTET.
12. EVANGELIENES MISJONSTEOLOGI.
I dette avsnitt skal vi konsentrere oss om noen hovedord om misjon. Hele Jesu komme er jo preget av misjonen, derfor må vi gjøre et utvalg. Han var i første omgang kommet for jødene, men konsekvensen var frelse for alle. Derfor forbød han disiplene i begynnelsen å gå til hedningene (Mt.10,5), mens han etter oppstandelsen sa: gå til alle (Mt.28,18-19). Jfr. Mt.15,24-26. Jesu første og grunnleggende gjerning var forsoning. Den måtte fullføres forat jøder og hedninger skulle kunne bli frelst. Det var først når han var opphøyet (på korset) at han skulle dra alle til seg, Joh.12,32. I Jesu lære hører også misjonen endetiden til. Han kan ikke komme igjen før alle folkeslag har hørt vitnesbyrdet om ham, Mt.24,14, Mrk.13,10. Indirekte sa han da Maria salvet ham, at evangeliet skulle forkynnes i all verden, Mt.26,13f, Joh.12,3.
Også Jesu lignelser peker mot verdensmisjon. Åkeren er verden, Mt.13,38. Innbydelse til gjestebud og bryllup gjaldt de ved veiskillene og ved gjerdene, Mt.22, Luk.13.29.
Han sendte sine ut for å forkynne at himlenes rike var kommet nær, Mt.9,35 - 10,7. Luk.9,1ff. Mark.6,7f. Luk.101ff. Først etter sin oppstandelse kommer den store misjonsbefaling: all verden skal høre. Vi skal se litt nærmere på dem.
12.1. Matt. 28,16-20.
Dette avsnittet er det som oftest blir kalt "Misjonsbefalingen", og for såvidt er det den største og mest omfattende. Derfor er det grunn til å gå noe nærmere inn på dette skriftavsnittet for også å se hvordan andre har forstått ordet.
Vi skal merke oss at det er de elleve disiplene som får misjonsbudet. Judas hadde "gått til sitt eget sted", som C. H. Spurgeon bemerker.
[50] Ingen Judas'er kan brukes i Guds rikes tjeneste. Bare gjenfødte mennesker med Jesu sinn kan gå ut. Nå samler Jesus dem på et fjell, i stillhet borte fra folket. Dette fjellet var i Galilea, og det hadde Jesus nevnt for dem flere ganger før, kap. 26, 32; 28, 7 og 10. Her begynte Jesus sin virksomhet (kap. 4, 17-18), og her ga han budet om Gudsrikets ekspansjon videre til sine venner. Men hvilket fjell det var, vet vi ikke nå - teksten antyder ikke noe her. Noen har ment at det dreier seg om det stedet der Bergprekenen ble holdt eller Tabor.
[51] Andre hevder det bare dreier seg om en ås i nærheten av Gennesaretsjøen.
[52] Og det kan være korrekt, men da må det ha vært et sted som disiplene kjente som "fjellet"
[53], slik Plummer understreker.
[54] Det er vel tryggest å si med Odland at det var "på et av fjellene i Galilea".
[55] Meningen med at de skulle møtes på et "fjell" er likevel klar: De skal være alene med Frelseren når det hellige kall bringes videre. Ved flere anledninger gikk Jesus opp i fjellet (Mt.5,1; 14,23; 15,29; 17,1; Mrk.3,13; Joh.6,3. 15). Vi kjenner heller ikke til når, hvor og hvordan Jesus satte dem "stevne" her.
Da disiplene møtte Jesus, tilbad de. Det betyr at "la sin ærefrykt for dagen ved å falle på kne for ham", sier Odland.
[56] Ordet tilbad er oversettelse av det greske "proskuneå", som er sammensatt av to greske ord: prep. pros betyr til, og verbet kuneå betyr å kysse, brukt slik av Homer o.a.
[57] Det sammensatte ordet brukes i betydningen å vise ærefrykt ved å rekke fram hånden og kysse enten hånden eller føttene. Perserne kastet seg ned foran den de hilste på og kyste føttene, kappen eller jorda de stod på, særlig for kongen som ble betraktet som gud. Grekerne hadde samme skikk.
[58] Det samme gjorde disiplene, og det viser den respekt og ærefrykt de følte for ham i hans nærhet. Dog, noen (få) tvilte. Det må ha vært et mindretall, som Frøvig sier.
[59] En av dem var kanskje Tomas, men han ble senere overbevist (Joh. 20, 24-29). Ordet tvil
[60] betyr å å halte (stanse) mellom to ting: er det Ham eller ikke? Vi ser det flere ganger i evangeliene at disiplene var i tvil om det virkelig var Herren de hadde sett. Men Wenzel har sannsynligvis rett i at de ikke tvilte på selve oppstandelsen, den hadde de hatt mange bevis på.
[61] Selv ikke i hans personlige nærhet, var tvilen utelukket. Og slik må en misjonær og misjonsvenn også regne med en indre uro over kallet: var det av Gud? Se også hvordan tvilen sniker seg inn etter oppstandelsen, både hos Tomas og hos apostlene (Luk.24,10-11).
På dette fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne ville han si dem noe stort - misjonsbudet. Her gir han dem tre store sannheter.
[62]12.1.1. Den store autoritet Jesus gjorde krav på nå.
Han hadde all makt i himmel og på jord. Ordet for makt er interessant, gresk "eksousia". Det har mange betydningsnyanser, en av de viktigste er fullmakt og autoritet. Han hadde enhver form for autoritet, fordi den var gitt av Gud til ham som Guds Sønn. Det er "en fullmakt til både å befale og å gjennomføre sin vilje, altså både retten og makten til å byde og herske".
[63] Og den kan "ikke indskrænkes til kun at gælde den åndelige magt over mennesker," sier Schat Petersen.
[64] Han hadde rett til alle mennesker både i kraft av skapelsen og forsoningen. Fra sin Far hadde han fått myndighet, som den oppstandne seierherre, Dan.7,14. Mt.16,28; 24,30; 26,64. Han hadde også før vist sin makt over sykdom, naturkrefter og døden. Mt.11,27. Joh.11,43-44; 16,33. Luk.7,2-17; 8,22-26. Apg.26,16-18. Fil.4,13. Åp.1,9-20; 17,14. Alle skal en gang si: Jesus er herre (Fil.2,10-13) og slik erkjenne Jesu makt. Denne makt står bak den neste sannhet:
12.1.2. Det store bud Jesus gir sine:
Gjør alle folk til disipler. Her ligger hele misjonsarbeidet gjemt, og vi har bare plass til noen få bemerkninger.
Gå til alle, sa Jesus her, ikke stans ved Jødefolket og Israel (Mt.10,5; 15,24). Når forsoningen er fullbragt, er målet verdensevangelisering. Mt.2,1-12; 8,11f; 15,28; 21,43; 22,8-10. Joh.3,16; 10,16.
Men det måtte skje fra Jerusalem, Mt.10,5, Apg.1,8, for frelsen kommer fra jødene, Joh.4,22. Derfor heter det: for jøde først, Rom.1,16. På berget i Galilea kommer fortsettelsen: og så for greker.
De skal gjøre alle til disipler. Her er ikke målet at hvert individ skal ta imot og bli en personlig kristen. Men alle folk skal få anledning, høre vitnesbyrdet. Jfr. Mt.24,14. Derfor er misjonsbefalingen her verdensomfattende: hvert folk, land og slekt må få høre. Guds mening var at hvert folk i hvert slektsledd skulle høre. Han elsker alle like mye. Her kommer menighetens store svikt til syne: vi har ikke evangelisert, drevet misjon, slik vi skulle. Han overga rikdommen til oss, men vi gravde ofte ned vårt pund.
Vi gjorde det som behaget oss mest - og glemte millionene ved grensen til fortapelsen.
Vi flotter oss med luksus, et behagelig liv og velger og vraker i forkynnelse - og liker ikke å bli minnet om at våre midler skulle vært på misjonsfeltet. Vi dyrker mammon og vår egen levestandard, og har døve ører for Jesu store bud: til alle!
Disiplene skulle døpes og opplæres - derfor kan dette skriftsted kalles: dåpsbefaling, misjonsbefaling og lærebefaling. Slik må det alltid være i misjonsarbeidet: dåpen som inngangen inn i Guds menighet og lære som vokster i erkjennelse og kunnskap.
12.1.3. Den store trøst:
Jesus går med i arbeidet. Dette løftet gjelder alle som går med evangeliet og har oppmuntret mang en trett og sliten arbeider i Guds rike. Tenk, Mesteren selv er på feltet. Det ga nytt mot og kraft. Når disiplene gikk, opplevde de at det gikk i oppfyllelse, Mark.16,20; Hebr.13,8.
Ett av de navn Jesus skulle få ifølge profetien Jes. 7, 14, var Immanuel. Navnet blir oversatt til .Med oss er Gud i kap. 1, 23. Nå får disiplene en demonstrasjon på hva det er: Jesus skal være med dem alle dager. Og "der Jesus er, der er også Gud", sier Zahn.
[65]12.2. Mark. 16,14-16.
Dette må ha skjedd en annen gang enn det Mt.28,18ff forteller om. Der var de på et fjell i Galilea, her sitter de til bords, og i Apg.1,8 var de på Oljeberget (v.12). Dette viser at Jesus har gitt dem flere misjonsbud. Det var viktig for ham at de ikke glemte sin hovedoppgave. Flere ting er felles mellom de forskjellige misjonsbefalinger, men vi får også nye nyanser etter hvert.
1) Misjonen gjelder også her de 11 (v.14). Bare de rene kan være Jesu representanter og sendebud (Joh.13,10f). Det skulle minne oss om at vi alltid må leve i lyset.
2) Jesus refser sine disipler for vantro. Det er bemerkelsesverdig. Han er ikke forsiktig med dem og trøster dem med at de f.eks. har misforstått. Ordet (oneidize) er sterkt og brukes av Jesus overfor (mot) de syndige byer Korasin, Betsaida og Kapernaum i Mt.11,20ff. I Mark.15,32 er det oversatt håne. Jesus ser hva som er nødvendig forat vi skal bli dyktige misjonærer, og han ser vi behøver refs. Det gjør han i kjærlighet. Merk her at Jesus refser dem forat de ikke tror andre troendes ord, de drar vitnene om oppstandelsen i tvil.
3) Likevel - til disse ga Jesus budet: gå. Han har skrøpelige redskaper, og kan bruke dem så lenge de henger ved ham (Salm.63,9; 91,14; 1.Kor.7,35). De fikk beskjed om å gå, være aktive og angripende. Vi skal ikke vente på innbydelse verken fra hedningene eller frafalne kirker. De vil aldri innby et sant Kristi vitne.
4) Oppgaven omfattet hele verden, alle skapninger. Grensene måtte strekkes helt ut. De skulle aldri stanse. Jfr. Apg.17,30. Hos.10,12.
5) Forkynnelsens innhold klargjøres i et nøtteskall: evangeliet. Det behøver verden, det kan frelse. Og hvordan får man del i evangeliet? Ved tro og dåp. Som alltid i Bibelen står tro i motsetning til lovgjerninger: at vi selv skal gjøre noe for å få del i Guds frelse. Som i Mt. 28 er også dåpen med her, den tilhører NT. Men sakramentet må knyttes sammen med troen. (Å forklare dåpens innhold kan vi ikke ta plass til her.)
6) Tegn skal følge dem, til og med overnaturlige. Det skjer ennå der Gud ser det er nødvendig, men tegnene skal ikke vises fram som bevis på god kristendom. Jesus forbød noen ganger å publisere undergjerninger. Han vil vi skal bli mer opptatt av hans frelse enn av velgjerninger på legemet.
7) Disiplene opplevde at Jesus var trofast: han gikk med dem ut. Han "arbeidet sammen med dem og stadfestet ordet".
12.3. Luk. 24,45-53.
Vi leser her om Kristi himmelfartsdag, v.51. Jesus gir disiplene sin misjonsbefaling og løftes så opp til himmelen. Her sier Jesus til dem:
1) De skal være vitner om ham. Et vitne skal bevitne at noe er sant fordi det selv har opplevd det og sett det. Jfr. Joh.3,11. I en slik sammenheng er de ikke interessert i teoretiske spekulasjoner eller teorier. Et vitne skal fortelle hva det selv har sett (f.eks. etter en bilulykke). Noe av det samme er tilfelle med Kristi vitner. Derfor kan ingen være vitner om Jesus uten at de selv har vært hos ham. Se også Apg. 1,8.
2) Vitnene skal forkynne, v.47, det vil her si: kunngjøre Guds sannheter. Mens vitnesbyrdet er om det de selv har sett og opplevd av evangeliet, er forkynnelsen proklamasjon av Bibelens sannheter til alle folk. Forkynnelsens innhold blir her framstilt som trefoldig:
a) omvendelse - fra synd, ugudelighet og avguder (1.Tess.1,9) til den levende Gud.
b) Syndsforlatelse og dermed en ny begynnelse og et nytt liv. (Ef.1,7)
c) Alt skal skje i Jesu navn og dermed på grunnlag av Jesu gjerning.
3) Forkynnelsen skal være begrunnet i Skriften, v.44-46. Jesus forklarte for dem at profetiene i GT gjaldt ham selv, og at de måtte oppfylles på ham. Det skal gi dem en veldig autorietet: de går ikke med et sjøllaget budskap. Alt var ordnet på forhånd. Og det måtte oppfylles slik fordi det var den eneste vei til frelse. Det ser vi av at Jesus særlig peker på at hans død og oppstandelse var forutsagt i Skriften selv om GT også forutsier andre sider ved Jesu jordeliv. (Som f.eks. hans fødsel, Mika 5,1, Es.7,14; 9,6.) Jesu død er soningsunderet og hans oppstandelse seiersropet. Det er grunnlag for vår frelse og må være grunnlag for forkynnelsen.
4) Apostlene skal få kraft til tjenesten, v.49. De måtte ikke gå før Jesus hadde sendt Ånden og ikledt dem himmelens kraft. Ingen kan være et sant vitne og en rett forkynner før han er villig til å vente på kraft. I vår egen kraft blir vi alltid uduelige. Vi må alle lære at denne kraft opplever vi i samme grad som vi erkjenner vår egen skrøpelighet og uduelighet. 2.Kor.12,5. 9-10; 13,4.
12.4. Joh. 20,21.
Misjon er sendetjeneste. Verken hedningene eller verden ber om misjonærer. Til det er de for mye bundet i synd og egoisme.
Noen må gå, være villige slik Esaias var da kallet kom til ham. Es.6,8.
Bibelen omtaler 3 slags sendetjenester: Guds, Jesu og vår sendetjeneste.
12.4.1. Gud sendte Jesus
den første julenatt, og dermed ble grunnlaget lagt for all kristendom. Dette er fundamentalt i vår tro. Uten denne sendetjeneste ble ingen frelst.
Den var nødvendig, for Jesu komme er vår eneste mulighet etter fallet. Uten ham var vi alle fortapt.
Jesus kom som stedfortreder og tok vår plass i dommen. Jesu soning fører oss inn i påskeevangeliet, som er sentralt i Guds sendetjeneste.
Gud sendte Sønnen av kjærlighet. Han elsket den syndige verden så høyt at han ga Jesus, Joh.3,16. Frelseren sa selv at han var den gode hyrde som setter sitt liv til for fårene, Joh.10,11. Det er den største kjærlighet som finnes, Joh.15,13.
12.4.2. Jesus sender oss.
Misjonsbefalingen er Jesu bud til oss om å gå med evangeliet. Det som gjaldt disiplene gjerder oss også, Mt.28,19; 10,16.
Vi skal være Jesu stedfortredere i verden, 2.Kor.5,20. Han sender ikke engler, men frelste mennesker. Da han for til himmelen, lot han disiplene være igjen og la ansvaret for verdens evangelisering på dem. Det forplikter.
Denne sendetjeneste var nødvendig, ellers ville de fleste mennesker gå fortapt i helvete. Tenk om ingen kom til oss! Hvor skulle vi høre evangeliet da? Har vi sviktet her, har vi gått på Jesu bud? Har vi vært lydige mot dette kallet?
De som blir utsendt, går med bundet mandat, de er ambassadører og må følge Jesu ord. De kan ikke forkynne noe annet enn Bibelens frelse - ellers er de ikke lenger sendebud, Joh.17,8. Denne frelse finnes bare i Jesu navn, Apg.4,12. Derfor må en sann misjonær være motstander mot alle som antyder andre veier til Gud eller er uklare på dette punkt.
12.4.3. Menigheten skal sende ut.
Noen må gå ut med budskapet, andre skal sende dem. I en hær må det alltid være baktropper og forsyningslinjer. Sendemenigheten skal be, samle midler, støtte den og organisere arbeidet her. Men denne tjeneste er like viktig. De som sender og de som blir sendt er ett. Vi er i samme tjeneste. Se Rom.10,14-15.
Misjonærene er våre stedfortredere der ute. Vi kan kanskje ikke gå selv, men vi kan hjelpe andre å reise.
Denne sendetjenesten er vårt egentlige kall og "yrke". En kristen skulle leve for misjonen. Derfor lar Gud oss leve. Når vi bruker det meste av vår tid til arbeid, hjem og ikke minst hobby - og misjonen slik ofte kommer i nederste rekke, er det ikke etter Guds plan med vårt liv.
Sendetjenesten kan være kostbar. Guds rike stanser på feltet fordi vi ikke hadde midler nok til å sende. Det er et veldig ansvar. En troende må gi avkall på noe han selv vil ha og ønsker for å kunne gi mer. Det er sendetjenestens offer.
Til slutt skal vi alle stilles til regnskap for vår tjeneste. Hvordan skjøttet vi vårt kall i tiden? Herren skal komme igjen for å holde regnskap med tjenerne, Mt.25,19.
Hvordan ville det bli om han kom i dag?
12.5. Til jøde først, og så -.
Forskjellen mellom misjonssynet i GT og NT kan vi med en viss rett si finnes i skriftord som Rom.1,16: "for jøde først, og så for greker" og i Jesu første misjonsordre til disiplene i Mt.10,5: gå ikke til hedningene (GT) og i Mt.28,18-20: Gå ut i all verden (NT). Vi sier gjerne at GTs syn var partikularistisk (gjaldt bare Israel), og NTs syn er universalistisk (gjelder hele verden). Dette henger også sammen med utviklingen i gudsåpenbaringen: på et tidlig tidspunkt åpenbarte Gud seg for Israel, mens han nå åpenbarer seg for alle i Kristus. Vi har tidligere påpekt at også GT har et universalistisk sikte: at Guds rike skal nå hele verden. Men tanken har en annen karakter der enn i NT. Gudsriket var i GT knyttet til jødene som folk. Derfor var apostelmøtet i år 49 så viktig, Apg. 15. Vi kan ikke ta plass til å gå nærmere inn på det her. Men vi skal stanse litt for Jesu første misjonsord da de også kan lære oss noe om misjonsbudskapet.
1) Jesus hadde omsorg for folket, han led med dem og kalte dem "får uten hyrde" (Mt.9,35-36). Dette Jesu sinn er det rette misjonssinn i alle sammenhenger. Skal vi gå med evangeliet, må vi eie noe av det samme sinn og den samme nød. Det gjelder enten vi er ute eller hjemme, Guds rike er det samme alle steder. Vi må lære av Jesus å se at menneskene er hjelpeløse og fortapte på tross av et fint liv og en høy levestandard.
2) Høsten er stor, sa Jesus (Mt.9,37ff). Med det mente han ikke bare at mange var nær Guds rike og snart kunne høstes inn. Han så for seg hele folket og hele verden. Som aldri før må også vi se hele verden som vårt misjonskall.
3) Arbeiderne er få. Han sa ikke at prestene og predikantene var for få. Til sine tider kan det tilsynelatende være nok av dem. Men i Guds rike har det alltid vært mangel på arbeidsfolk, dvs. de som vil gjøre noe, ofre og lide for evangeliet. Arbeidere er de som tar av det de selv har lyst på og gir til misjonen. Slike har det alltid vært for få av i Guds rike.
4) Disiplene skal be om flere arbeidere. De skal ikke vente uten å gjøre noe. De skal gå til Gud i bønn. Det er vårt viktigste arbeidsredskap. Et Guds folk på kne kan ryste verden. Da er Guds evige armer her nede, og de kan ingen hindre. Måtte vi mer bruke dette - i misjonens tjeneste.
5) Jesus sendte ut sine disipler (Mt.10,1ff). De som skulle be om arbeidere, ble selv sendt ut for å arbeide. De skulle reise seg fra bønnestunden og gå med evangeliet. De samme disiplene ble senere sendt ut i all verden. I bønn er de kommet så nær Gud at de hører hans kall. Disiplene var villige å gå, de diskuterte ikke med sin mester, men adlød.
Dette lærer oss at vi kan ikke vente til noen ber oss å komme. Vi er bedt om å gå ut i mørke, ikke vente til mørke innbyr oss å tenne lys.
13. APOSTLENES MISJONSOPPDRAG
I Apg. møter vi et dobbelt misjonskall: Jesus sender sine displer ut som vitner, og de formidler dette kallet videre til andre. Derfor ser vi snart at menigheten sender ut misjonærer (13, 1-4).
Lukas (som skrev Apg.) begynner sin misjonshistorie med Jesu himmelfart. Da blir misjonskallet klargjort for de 11 disiplene. Vi merker at Lukas både her og i sitt evangelium understreker vitnetjenesten. Disiplene skal være Jesu vitner fra Jerusalem like til jordens ende (Apg. 1,8; 2, 32; 3, 15; 4, 33; 10, 39; 10, 42; 13, 31f). Ordet vitne brukes i den dobbelt betydning: Disiplene skal bevitne at Jesus oppstod fra de døde (1, 21-22). Men videre brukes ordet generelt om evangelieforkynnelsen og om den personlige opplevelse av frelsen (vitnesbyrd) (8, 4; 11, 19-20). Ordet vitne betyr egentlig martyrium, å være et blodvitne.
Vi legger merke til at disiplene skal begynne vitnetjenesten i Jerusalem (der de var da) og gå til Samaria (på mange måter jødenes mootstandere, Joh. 4, 9), og så skulle de dra til fjerne land. Det skal fortelle oss at vi skal begynne hjemme hos oss selv. Der er det ikke alltid lettest å vitne, men der kan det også gi rik frukt. Vi skal heller ikke gå forbi de som står oss imot eller ikke liker oss. Og så må vi ikke glemme at Jesus sa: like til jordens ende. Ikke en avkrok skulle glemmes, og ingen stamme utelates. Det viser også hvordan evangeliseringen begynte hos jødene, men gikk videre til hedningene. Det er Apg.'s generelle misjonslinje.
Til tjenesten lovte han kraft ved Ånden. Det betyr ikke at Ånden er en ubestemmelig kraft, men at Ånden gir kraft når Jesus får fylle oss. Kraften er ikke noe vi kan vise fram, men mer at Misjonens Herre er med oss. Gjerningen er egentlig hans, slik førsteklassingen opplever det når læreren fører blyanten når barnet skriver sin første bokstav.
På pinsedag ble dette demonstrert idet Ånden fylte disiplene, og Peter stod fram som et ganske nytt vitne. Pinsedag er en enestående dag i kirkehistorien og skal ikke gjentas.
Da Peter talte i Jerusalem, var han lydig mot misjonsbudet og kalte folket til omvendelse. (Sml. Luk. 24, 47-48 og Apg. 2, 37-39). Etter at han og Johannes var fengslet, kunne de med frimodighet si: "Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt" (4, 20). Da menigheten etterpå bad sammen, var det nettopp evangeliets fremme som lå på deres sinn: "gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet" (4, 29). Dette viser hvilken nød og misjonsglede de første kristne var besjelet av. De hadde bare en oppgave: å forkynne evangeliet og derved vinne mennesker for Gud. Misjonens herre vil at vi alle skal eie det. Selv i motgang og trengsel gikk de, og opplevde at Gud åpnet stengte dører på forunderlig måte ( 5, 19-20). De opplevde ikke underet for underets og sensasjonens skyld. Alt skjedde forat de skulle forkynne evangeliet for folket. Det var det de behøvde framfor noe annet. På den bakgrunn forstår vi også Peters frimodighet i trengelsen: Han måtte adlyde Gud mer enn mennnesker (5, 29; 4, 19). De var Jesu vitner og kunne ikke tie. Misjon var heldagstjeneste - hver dag lærte de i templet og rundt omkring i hjemmene (5, 42).
Det ble snart klart for disiplene at en arbeidsdeling måtte til. Sju gudfryktige menn ble valgt til diakoner for å ta seg av matutdeling og praktiske gjøremål. I denne sammenheng er det interessant å se på begrunnelsen de 12 disiplene gir: De ble så opptatt av det praktiske at de ikke fikk tid til å forkynne Guds ord. Etter arbeidsdelingen kunne de vie seg "helt til bønnen og tjenesten for ordet" (6, 2.4. U.o.).
Det brøt snart ut forfølgelse mot de kristne (8, 1). Det medførte at mange kristne flyktet og ble spredt omkring i landet. Og nå ser vi hvordan de vitnet overalt hvor de kom. De ble en slags reisepredikanter som vant mange for Gud (8, 4), det samme gjorde apostlene (8, 25; 11, 19.24).
Særlig interessant er Filips virksomhet. Han ble ført av Ånden et langt stykke for å hjelpe en eneste til tro på Gud (8, 26-39). Heller ikke den gang var Gud bare opptatt av de store skarer som på pinsedag. Han hadde omsorg for den ene og sendte en forkynner som stod midt i en stor vekkelse, for å hjelpe etioperen. De store skarer er ikke avgjørende, men at vi følger Guds kall i arbeidet.
13.1 Noen Hovedlinjer i den første misjonstid.
Vi skal følge noen hovedlinjer i de første kapitlene i Acta. Det viser hvorledes de første kristne levde og arbeidet for evangeliets fremme, utover det som alt er nevnt, men også med noen gjentagelser. Det var vekkelser i den første kristne tid, og det preget deres liv og den beretningen vi har om den første kirke.
13.1.1. De første kristne.
I Acta 1, 6-11. 24-26 får vi noen glimt av hvorledes de første kristne var. Vi møter Guds rike på jord - det som ikke er av denne verden. Joh. 18, 36. Hva sier dette avsnittet om dem?
13.1.1.1 De hadde Åndens kraft, 1, 8. Det er Guds rike i oss. I oss selv er vi kraftløse og fattige. Ingen nådde fram ved egen hjelp. Her må vi nøye oss med å vise noen hovedtrekk ved Åndens gjerning:
a) Ånden skal lede oss til hele sannheten og minne oss om alle ting. Joh. 16, 13; 14, 26. Kraften fra Gud er avhengig av om vi lar oss lede av den. Det er et spesielt viktig poeng. Han skal lede oss når det gjelder frelse og kristenliv. Men her er det viktig å merke seg: Ånden taler alltid i samsvar med Guds ord, Bibelen. Joh. 16, 13. Svermeriet kommer lett der dette ikke er klart og tatt hensyn til. Vi taper kraft når vi ikke er lydige mot denne påminnelsen.
b) Ånden skal overbevise om synd, rettferdighet og dom. Jog. 16, 8ff. I oversettelse av 1978 heter det: Han skal gjere det klart... Ingen blir overbevist i åndelige spørsmål med argumentasjon eller menneskelig visdom. Menneskene har alltid motargument og selvforsvar, særlig om synd, rettferdighet og den endelige dom. Guds Ånd må gjøre det klart. Til mer vi regner med det, til mer kraft eier vi i tjenesten. Det viser hvor uduelige vi egentlig er.
c) Ånden skal vise oss Kristus. Joh. 16, 14: Han skal herliggjøre meg. Vi eier kraft fra Gud i den grad Kristus blir stor og herlig for hjertet. Et eksempel er Tomas. Han var vantroende, men Jesus viste ham sine sår. Da sa Tomas: Min Herre og min Gud. Joh. 20, 27-28. Se Jes. 53, 5: Ved hans sår har vi fått legedom. Og Peter sier: Han bar våre synder... 1. Pet. 2, 24. Å være en kristen er å leve ved Jesu sår. Det er det eneste stedet vi er fri synden - da kommer frimodigheten og kraften. Brevene i NT viser oss at de første kristne var mye opptatt av dette.
13.1.1.2 De vitnet om Jesus, 1, 8. Dette er Guds rike omkring oss og ved oss - en grunntone i misjonen. Vitnesbyrdet er ikke om oss selv, det er heller ikke små taler. Det er det selvopplevde sammen med Jesus. Joh. 3, 11; 1. pet. 2, 9. Å vitne er å fortelle om det Jesus har gjort for oss. Misjon er også dette: å vise andre hen til Jesuys, ikke først og fremst å hjelpe dem sosialt eller politisk/økonomisk. De første kristne så det klart. derfor la de alltid mest vekt på å forkynne Kristus. Apg. 8, 5. Men de glemte ikke det sosiale, 11, 29. Vi tar med et par ting om vitnetjenesten:
a) Alle skal være med. Å vitne er ikke oppgave for spesialister
men for hver og en som har møtt Jesus. Vi kan vitne både ved ord og gjerninger, 1. Pet. 3, 1. Joh. 15, 26-26. Ordet sier at Ånden skal vitne (Åp. 22, 17), men også vi! Spørsmålet er da: hva slags vitne er vi? Gir vi andre et godt bilde av Kristus? For å bli det, trenger vi kraft fra Ånden, dvs. la han vise oss Jesus og lede oss inn i Ordet og lydighet. Det gjør oss små, og det gjør oss til bedre vitner.
b) Vitnesbyrdet skal ut til verdens ende, dvs, alle steder. Et vitne kan aldri stanse så lenge det er steder som ennå ikke har hørt og folk som ikke tror. De skulle begynne i Jerusalem - det er hjemmet og naboen. Den vitnetjenesten er ofte vanskeligst. Men den er spesielt viktig. Deretter skuklle de gå til Samaria - det var de som jødene ikke hadde samfunn med, Joh. 4, 9. Det kan være uvenner og til og med fiender. Judea var deres eget land og folk, dvs. indremisjon.Og videre skullde gå helt ut, til verdens ende. Det er ytremisjonen. Alle folk og rike skal høre. Så stor er oppgaven. Jesus venter vi skal være med. Noen skal gå - andre skal sende. Ordren gjelder helt ut - og kraften når helt ut.
Vekkelsepredikanten Evan Roberts i Wales sa til de troende når han kom til et sted for å tale på vekkelsesmøter: "Det må ikke være noe mellom Gud og deg." Det ville hindre og stenge for arbeidet.
13.1.1.3 De ventet Jesu gjenkomst, 1, 11. Det er Guds rike i fullendelsen. da er vitnetjenesten slutt og de troende er for alltid hjemme hos Jesus. Vi har klare løfter i Bibelen om det. Noen har regnet seg fram til at Jesu komme er nevnt over 300 ganger i NT. Her får apostlene et klart løfte: Denne Jesus... skal komme igjen. Da tar han sine hjem til den evige salige himmel. da er alle anløedninger til å bli frelst slutt, nådetiden er ute.
Da er også alle anledninger til misjon slutt, det er siste dag for vitnetjeneste, offer og arbeid for Herren. Da får de troende lønn for tjenesten, ikke etter resultatet av arbeidet, men etter troskap i tjenesten. Spørsmålet er da: finner han oss vakende og opptatt i arbeidet?
De første kristne levde i forventningen etter Jesu komme. Det gav kraft, frimodighet og interesse i arbeidet. Dette var nok en av hemmelighetene til at de første kristne lykkes i misjonsarbeidet: tyngdepunktet lå hos Jesus og i himmelen. Ser vi v. 11 sammen med v. 6 ser vi at problemestillingen blir dette: Hovedsaken blir ikke NÅR Jesus kommer, men AT han kommer.
13.1.1.4 De levde under Guds ledelse, 1, 24f. En av apostlene svek Jesus - Judas. Tallet tolv var viktig, det minnet dem om Israels 12 stammer som uttrykk for Guds folk. Og her merker vi oss det krav som ble stilt for å kunne kalles apostel: han skulle ha vært sammen med Jesus (her menes i legemlig live) og de andre fra Johannes' dåp til Jesu himmelfart, v. 21f. Oppgaven var nemlig å vitne om hans oppstandelse. Derfor kan vi ikke kalle noen apostel i dag. To menn med disse kvalifikasjoner ble stilt fram, v. 23. Hvem av dem skulle så være apostel? Her ser vi at de søkte Guds ledelse i en slik sak. De bad: Herre, vis oss du den rette. De tenkte ikke etter hvor duelige de var eller om de var godt likt. De søkte hjelp fra Gud. Så brukte de den gammeltestamentlige måten å kaste lodd for å finne den rette. Tanken bak var at Gud da - etter bønnen - skulle styre loddet slik at det ble rett. Og alle bøyde seg for det.
Et annet eksempel er kap. 13, 1-4. Her var spørsmålet hvem som skulle være utsendinger til misjonsmarken. Det var trolig flere som kunne ha reist, menneskelig sett. Ånden sa, står det. Hvorledes det hendte konkret er ikke sagt. Men det skjedde vel ved en av de profetene som er nevnt der, ved spesiell profetisk åpenbaring. Vi skal huske at dette var selve åpningsfasen for misjonen. Ved alle slike anledninger finner vi at Gud bruker ekstraordinære måter. Men vi skal ikke vente med å vitne til vi får slike åpenbarelser. Vi ser også at det var et ytre kall fra de kristne (menigheten) som stadfestet det indre kallet Paulus og Barnabas hadde.
Vi har også et eksempel i kap. 16, 6ff. Det var også et spesielt tilfelle. Da skulle evangeliet forkynnes i en ny verdensdel - Europa.
Hovedsaken for oss er dette: De første kristne var villige til å følge Ånden og Guds vilje. De forandret sine planer når de ble klar over Guds vilje. Det har mye å si oss i dag.
13.1.2. Forsamlingslivet i den første menighet. Apg. 2, 42-47.
Den andre hovedlinja om de første kristne er menighetsliv, hvordan de levde sammen både sosialt og åndelig. Det er kristenlivet i funksjon. Kan vi si at det er et forbilde på det rette, normale liv i en kristen forsamling? Her kan vi lære å følge Kristus ved å gå tilbake til de bibelske normer.
De holdt "urokkelig fast ved" noe, står det.
[66] Ordet betyr å være sterk, fortsette i. Dette er ikke selvsagt. De kristne har bundet seg slik til Gud, som Paulus vitner om (kap. 20, 22). Det er noe av den kristne tukt: å la seg styre og lede av Guds ord i privatliv og menighetsliv. Når Paulus kaller seg Jesu Kristi tjener (slave) betyr det bl. a. at Jesus eier ham og disponerer over ham. Her er nevnt 4 ting som spesielt viktige for en kristen. (De fire B-er.) Og det er en nødvendig bakgrunn for å kunne drive rett misjon. De holdt fast ved:
13.1.2.1 Bibelen, apostlenes lære. Peters tale pinsedag er spekket med bibelsitat fra GT. Det samme ser vi i andre taler og i brevene i NT. Det viser at apostlene og de første kristne så på Bibelen som sin eneste og høyeste autoritet. Den måtte de følge. Det var deres styrke. Paulus kan vitne om at de første kristne fulgte denne linja, kap. 20, 27. For oss gjelder det selvsagt hele Bibelen, både GT, Jesu taler og liv og brevlitteraturen. Alt har samme autoritet. Og det må vi holde fast ved. Det er mange som vil ta det fra oss i dag.
a) Forkynnelsen skal altså være bygt på Ordet, og vårt vitnesbyrd må samsvare med Bibelen. Noe annet har vi ikke mandat til. Trolig er dette vår største svakhet nå.
b) Hverdagslivet vårt skal også samsvare med Ordet. NT har mye å si oss om kristenlivet, f. eks. Rom. 12 og Ef. 4. Frafall fra Bibelen er farlig, det drar alltid mer med seg og blir årsak til åndelige nedgangstider. Bibeltroskap er ikke bare et teoretisk eller intellektuelt spørsmål. det skal også vise seg i livet. Her er det viktig å ta vare på Bibelens ord slik det står, og ikke la våre egne tanker lese korrektur på Skriften.
13.1.2.2. Brodersamfunnet. Dette er livet sammen med andre troende, både i og utenfor forsamlingen. De kjente seg ett med de andre kristne, kap. 4, 32. Her er ikke tale om enhet mellom alle som sa de var kristne. Det ser vi av utviklingen senere. Her er det enhet mellom troende som bøyde seg for apostlenes lære, jfr. ovenfor. Enheten gav seg praktiske utslag, v. 44-46a. La oss nevne to sider ved dette hellige samfunnet:
a) Vi behøver andre kristne. Det er ikke Guds mening at vi skal leve isolert, for oss selv. Det er et tapt for oss. Å være sammen med andre troende er styrke, oppmuntring, glede og takk. Apg. 28, 15. Mang en trett kristen fikk ny kraft og nytt mot etter et stille samvær med en av Jesu ringe små. Kristenlivet er som en vandring i ødemarken. Der trenger vi hverandre - i vennesamfunnet.
b) Vi skal være til hjelp for andre. Vi skal ikke bare nyte, vi skal yte noe. 1. Kor. 14, 26: Hver enkelt skal ha noe med seg til møte. Det sløve, kritiske og kravfulle mennesket styrker ikke vennesamfunnet. Tenk om vi alle kom til møtene med tanken å gi noe. Du kan sitte og be for taleren, stemme i et sangvers i vitnemøtet og kanskje lese et bibelord som er blitt godt for deg. Og det at du kom og satt der var til oppmuntring for noen. Så viktig er dette samfunnet. Det er kjernen for kristenlivet i landet, nøkkelen til vekkelse og et godt kristenliv. Holder vi fast her?
13.1.2.3. Brødsbrytelsen eller nattverden. Det er opplevelsen skjærtorsdag på den øver salen. Det er styrkemåltidet, et spesielt samfunn blant de kristne.For dette er for Guds folk. Her skal vi minnes og forkynne Jesu død, 1. Kor. 11, 26. Da Jesus innstiftet dette, sa han: Dette er mitt legeme som gis for dere - til forlatelse for synd. Men nattverden skal ikke brukes som sovepute og unnskyldning for synd. Vi kan ikke gå til nattverdbordet og tro at en av den grunn er en kristen uten omvendelse og et kristelig liv. Derfor skriver Paulus alvorlig om å prøve seg selv først, 1. Kor. 11, 28. Nattverden er for de som tror. Av v. 46 ser vi at de også brøt brødet omkring i hjemmene der bare noen få kunne samles, og ikke bare i store forsamlinger under ledelse av apostlene.
13.1.2.4. Bønnene. Dette kommer sist, men er av den grunn ikke minst viktig. Vi ser hvorledes apostlene selv praktiserte dette, kap. 3, 1f; 4, 24f. 31; 12, 12. Bibelen taler både om privat bønn, lønnkammerbønn og felles bønn. De kan ikke erstatte hverandre, men utfyller hverandre. Ingen organisering eller talegaver kan brukes rett uten mye bønn. Gjennom hele NT kan vi følge denne hovedlinje: bønn. De lærte det av Jesus og brukte det mye. Og nettopp dette skulel vi holde fast ved mer enn før: en daglig stund alene med Jesus. Det gjelder særlig i arbeid for Guds rike, i misjon hjemme og ute. Vi merker oss hvordan Paulus taler om dette i forbindelse med rustningen, Ef. 6, 18. Vi skal ta på rustningen i bønn, og også be for ham som predikant.
Dette hører med til den indre vokster som en forutsetning for den ytre vokster i Guds rike, v. 47. Nye kom til tro. Vekkelsen fortsatte fordi samfunnet blant de troende var godt.
13.1.3. Vekkelsen.
Vekkelsen fortsatte fra Jerusalem og videre ut i landet og til andre land. Det var etter Jesu ordre i kap. 1, 8: fra Jerusalem til Samaria og Judea og til jordens ende. Peter fikk døpe den første hedning, men det var Paulus som ble hedningenes apostel, kap. 15, 7 og Gal. 2, 9.
Vi finner vekkelsen omtalt mange steder, f. eks.: Apg. 2, 41. 47; 4, 4; 5, 14; 6, 7; 8, 5-8; 9, 31; 12, 24; 13, 48-49 m. fl. st. Ut fra dette kan vi si at vekkelse og misjon var det normale blant de første kristne. Pinsedag var bare begynnelsen. Senere kom den vedvarende vekkelsen.Det gjorde livet rikt for de kristne. Det var langt fra tørre tider. Her skal vi se litt på forkynnelsen, hvorledes vekkelsen vokste fram og om møtevirksomheten. Vi må selvsagt gjøre det i korte trekk her.
13.1.3.1. Forkynnelsen som førte til vekkelse.
Troen kommer av forkynnelse, sier Rom. 10, 17. Det betyr at vekkelsen ofte blir slik forkynnelsen er. I den første kristentid finner vi flere kjennemerke på forkynnelsen ved apostlene:
a) Den var etter Skriftene, dvs i samsvar med GT. De hørte ordet, kap. 4, 4, og folk kom til tro. Det var aldri diskusjon eller tvil om GT var rett Guds ord.
[67] Forkynnelsen var proklamasjon: slik er det. De slo fast at Jesus var den Messias som profetene og Moses hadde talt om, og at han var den enste som kunne frelse. Det var noe av kraften i forkynnelsen og i arbeidet for Guds rike i denne første tida. Kap. 2, 16f; 2, 25f; 2, 31. 34; 3, 18.22 .24; 4, 11; 7.
b) De talte om synd og derfor var omvendelse nødvendig. Og de talte direkte og skarpt om tilhørernes synd: kap. 2, 23b. 36b. 38. 40. Det var skarp tale til jøder. Kap. 3, 13ff. 19. 26; 4, 10f. 27. Jfr. Salme 118, 22. Det kostet sikkert å forkynne dette. derfor var de i bønn om frimodig, kap. 4, 29. Jfr. Ef. 6, 19.
c) De talte om frelse i Jesus navn alene - på grunn av Jesu død og oppstandelse. Oppstandelsen var seier over Satan. Gud hadde vist at han godkjente Jesu frelsesverk. Da kunne ingen ting stå seg mot dem. Det ga dem frimodighet. Vissheten om at bare Jesus kunne frelse, ga pågnagsmot og alvor. Kap. 3, 16; 4, 12. 33. "Intet annet frelse kan."
d) De fortalte om vekkelsene blant hedningene og drev slik misjonsinformasjon. Kap. 14, 27; 15, 3-4.7.12.14.
13.1.3.2. Hvordan vekkelsen vokste.
Her viser det seg altså at vekkelse i store trekk følger skjemaet i kap. 1, 8. Det er som flere sirkler, den ene større enn den andre. Sentrum er hele tiden ordet om Jesus og hans frelse. I begynnelsen var senter for vekkelsen i Jerusalem, senere ble det Antiokia i Syria.
a) I Jerusalem fra pinsedag og framover i 10-15 år. Her skjedde virkelig store og mektige ting.
(1) Pinsedag ble den nytestamentlige menighet skapt ved en storvekkelse der 3000 mennesker ble frelst på en dag, 2, 41. Dåpen var en naturlig følge av dette. Og det er en meget stor folkeskare tillagt den lille flokk på 120 (1, 15) som var kristne fra før. Men det er iikke utrolig.
[68] (2) Deretter hører vi om en daglig, kontinuerlig vekkelse, 2, 47. Det normale var at nye kom til hver dag.
(3) En ny storvekkelse møter oss i kap. 4, 4. tallet på de troende menn var nå kommet opp i 5000. Kristenflokken var altså ikke liten og viste godt igjen i Jerusalem.
(4) Så kom flere nye: "stadig flere som trodde på Herren", "en mengde både av menn og kvinner", 5, 14. "En mangfoldighet" står det i en gammel oversettelse. Og i kap. 6, 7 får vi vite at en stor mengde prester ble frelst og at tallet på disipler økte sterkt. Kistemaker nevner at etter et moderat oversalg må det ha vært 20 000 kristne i Jerusalem før forfølgelsen og Stefanus' martyrium.
[69] b) I Samaria var det vekkelse ved Filip (kap. 8, 5ff. 12 .14 (6, 5) og ved Peter og Johannes (8,14b). Også andre forkynte (8, 4). Forfølgelsen var en årsak til at vekkelsen og evangeliet ble spredt omkring i landet. De kristne måtte flykte, og der de kom var de vitner og bragte ordet om Jesus til nye mennesker.
c) I Judea og Samaria var det en stadaig vokster, noen ganger også ved tegn og under: kap. 9, 31. 35. 42; 32f. 36f. Senere finner vi Barnabas i Antiokia i Syria (11, 24) der en stor skare ble vunnet. Til denne kristenflokken var det Paulus kom en tid etter, v. 25 og var der ett år, v. 26f.
Av dette kan vi dra følgende konklusjon: Det var både store, spesielle vekkelser ved kjente talere, og en jevn tilgang på nye kristne i menigheten ved de kristnes liv og vitnesbyrd. Vi finner at det var flere med i forkynnelsen, ikke bare apostlene. Disse linjene finner vi går samtidig framover. Og det må ha vært en fantastisk tid. At så store folkeskarer kunne høre taleren uten høytaler har noen betvilt. Det er liten grunn til det når vi kjenner de store vekkelsene på John Wesleys og George Whitefields tid, som Howard Marshell bemerker.
[70]13.1.3.3. Møtevirksomheten og hvorledes de arbeidet. Det kan være lærerikt å stanse ved det her.
a) På pinsedag kap. 2, 1 var de alle samlet på samme sted. Det kan ha vært den øvre salen der nattverden ble innstiftet eller ved Salomos buegang i Templet. Huset (v. 2) lå slik til at folket hørte, v. 11. Hovedpoenget var at de holdt sammen og ventet, Luk. 24, 49.
b) De var samlet både i Templet, dvs. i Salomos buegang, kap. 3, 1. 11; 5, 12 og i hjemmene, 5, 42; 2, 46.
c) De gikk til sine egne og hadde slik et samlingssted, 4, 23.
d) De ble spredt utover landet pga forfølgelse ved Paulus. 8, 1.3.4-5.
e) De var ledet av Ånden - både i de ekstraordinere forhold og til daglig. 8, 26. 29.39; 9, 31; 13, 2.4; 16, 6-7.10.
Konklusjonen må bli: de hadde sine møter både offentlig og privat. de var ved (i) templet og i synagogene og i privathus. Når tallet på kristne økte, var det trolig nødvendig med flere hus der de kunne samles. Men de låste seg altså ikke fast i et bestemt mønster, men benyttet enhver anledning som bød seg til å vitne. Spesielt viktig var det å være ved templet der folket var. Olaf Moe sier at de snart hadde skrumpet inn til en sekt og ikke fått noen "innflytelse" om det hadde skjedd.
[71] Derfor brøt de ikke med tempelgudstjenesten og synagogen.Vi ser også at Paulus først gikk til synangogen og forlot den først når jødene ikke tok imot.
13.1.4. Problem i misjonsarbeidet.
I begynnelsen var de kristne godt likt og godtatt av nesten hele folket, 2, 47. Det viser oss igrunnen et glansbilde av vekkelsen og forsamlingslivet. For problemene kom ganske snart. De møtte både ytre og indre vanskeligheter. Det kom først fra jødene, kap. 4, 1f. Etter pinsevekkelsen var det ingen motstand, ser det ut til. De ledende jøder håpet vel at det var et forbigående fenomen, en episode. Men i Apg. ser vi at velvilje mot kristendom aldri kan vare lenge hvis den er ekte. Det kristne saltet vil alltid svi.
Problemene i denne første tida var av flere slag, og vi kan dele dem inn i 4 grupper: forfølgelse, hykleri, misnøye og i lærespørsmål.
13.1.4.1. Forfølgelse.
Det er aktiv motstand mot kristendommen og de troende. Det gjelder spesielt den offentlige kristendommen og forkynnelsen. Det er ytre vanskeligheter. I Apg. finner vi at dette skjer flere ganger, med økende intensitet. En skjult, privat og passiv kristendom møter sjelden motstand.
a) Den første motstand kommer da Peter helbredet en lam ved templet, 3, 1ff. Han var oppreist i Jesu navn, v. 6.7.12.16. Dette sammen med forkynnelsen av Jesu oppstandelse ble årsak til forfølgelsen, 4, 1f., ikke selve helbredelsen. Peters tale om den levende Frelser forsterket dette. Saddukeerne trodde ikke på oppstandelse, derfor var de motstandere, 4, 2. Jødiske ledere var her motstanderne, men de fikk en lukka munn, 4, 1.5-6.14. Merk v. 17-18.
b) I kap. 5, 17-18 leser vi om ny motstand. det er nå tida etter at Ananias og Safira var tatt i løgn og flere nye under ble utført. v. 15-16. Heller ikke nå er det selve underet som irriterte, men Jesu navn. Her finner vi et vakkert vitnesbyrd om de kristne, v. 28: dere har fylt Jerusalem med deres lære! Jesus var kjent for alle i byen nå. Denne forkynnelse viste dem at Jesus var Gud og menneske.Nå var han levende på en ny måte enn før, og da var han enda mer farlig. Engelen berget apostlene, v. 19f.
c) I kap. 6-7 hører vi om forfølgelse i forbindelse med Stefanus' død. Jødene kom med falske vitnesbyrd mot ham for å felle ham, 6, 11-14, og de steinet ham til slutt.
d) Dette ble så begynnelsen til en ny stor forfølgelse i Jerusalem, 8, 1. Paulus hadde vært med da Stefanus ble steinet, 7, 58. Nå ble han en leder i forfølgelsen, 8, 3 og 9, 1f. Men forfølgelsen førte til ny vekkelse, og de kristne var ikke passive men vitner der de kom, 8, 4.
Forfølgelsen var ikke slutt med dette. Også der Paulus drog fram, skjedde det samme.
13.1.4.2. Hykleri.
Dette er vanskeligheter innen kristenflokken. Det skaper ofte de verste problem. Noen ganger er det vanskelig å oppdage det, og enda vanskeligere å løse rett. Her er to eksempler.
a) I kap. 5 leser vi om Ananias og Safira. Deres synd var økonomisk bedrag og senere løgn. Bakgrunnen var det nye fellesskapet mellom de troende. De som eide jord eller hus solgte det og ga pengene til apostlene. Det var for å hjelpe de mange fattige blant dem. Josef fra Kypros var en av de som solgte en åker, 4, 36. Da ble Ananias og Safira enige om (!) å gjemme noe av salgssummen til eget bruk. Det var ikke galt i og for seg. Felleseie var frivillig. Men feilen var at de sa det var alt og altså løy. Hvorfor gjorde de det? De ville nok at folk skulle tro vel om dem, at de ga alt de hadde. Likevel ville de ha noe ekstra selv.Det var med andre ord rent hykleri og direkte løgn. 1. Tim. 6, 10. Disse to syndene har senere gjort mye ondt i Guds menighet såvel som i samfunnet.
b) I kap. 8, 9f møter vi en ny person, trollmannen Simon Magus. Dette er etter Filips vekkelse i samaria, v. 5. Simon tok ved troen, han trodde Filip og ble døpt, v. 13. Han ble med andre ord begeistret og ble en ytre tilhenger av kristendommen. Sammenhengen viser at hjertet ikke var med. Da Peter kom, ville han kjøpe nådegaven til å gi Ånden for penger, v. 19. Dette røper en fullstendig mangel på åndelighet og forstand. Kanskje han trodde det var magi som kunne læres. Men han hadde ikke fått innsyn i selve grunnlaget for den kristne tro og var ikke gjenfødt. Det viser fortsettelsen. Det er ikke sagt noe om at forkynnelsen var feil. Men Peter lot seg ikke lure eller kjøpe. Han forstod hvor grunnskaden var: hjertet var ikke omvendt, v. 20ff.
13.1.4.3. Misnøye med praktiske ting.
Det skal ofte lite til før noen blir fornærmet, også på grunn av små, praktiske ting. Her ser vi at noen blant de første kristne knurret, kap. 6, 1ff. Avsnittet viser oss at det var et skille mellom jøder og grekere (hedninger). Ved matutdelingen ble hedningene lett satt til side, spesielt når flokken ble større.
Denne vanskeligheten ble løst ved en bedre administrasjon. Organisering og administrasjon av arbeidet er altså nødvendig også i Guds rike. Det kan tjene evangeliet når det blir gjort rett. Her ble arbeidet fordelt slik at noen skulle ta seg av det praktiske og andre skulle være forkynnere og forbedere. Til å ta seg av matutdelingen ble valgt 7 diakoner. Alle aksepterte det, v. 5. Og vi hører ikke mer til denne saken. Vi må gå ut fra at det fungerte godt så lenge de hadde dette felleseie i begynnelsen. Vi merker oss hvorledes disse praktiske tjenerne ble innviet ved bønn, v. 6, og de store krav som ble stilt til dem, v. 3.
13.1.4.4. Lærespørsmål.
I kap. 11 og 15 møter vi teologiske vanskeligheter i den første kristentid. Det gikk ikke lang tid før det skjedde. De hadde ikke et ferdig NT og heller ikke ferdig formulerte læresetninger eller bøker. Det dreier seg om grunnleggende lærespørsmål som kirken har møtt mange ganger senere.
a) I kap. 11 omtales Kornelius' omvendelse. Da ble straks spørsmålet reist: Kunne en hedning bli frelst slik uten videre, uten at han holdt Mose lov og ble omskåret? Til nå var det bare jødekristne og de hadde klart for seg betydningen av Mose lov. Dette problemet holdt på å splitte den første menighet av kristne. Peter ble anklaget fordi han hadde gått inn til en hedning og ett sammen med ham, v. 2-3. Så fortalte han om vekkelsen og misjonsarbeidet, v. 4 og 17. Poenget her er at de ble frelst på samme måte som dem, bare ved å tro. Når Gud hadde gitt dem frelsen ved tro, hvorledes kunne Peter nekte andre frelsen på samme måte? Da slo faktisk jødene seg til ro. De bøyde seg for Gud, og man skulle tro at alt var løst ved dette.
b) I kap. 15 møter vi samme spørsmål igjen. Paulus kom tilbake etter sin første misjonsreis - nettopp blant hedninger. Også nå - ved kirkemøtet i Jerusalem år 49 - ble noen jøder urolige: Måtte ikke hedningene bli jøder for å bli frelst? De visste godt at jødefolket var Guds folk, og en annen tanke var fullstendig fremmed for dem. Saken ble lagt fram for apostlene som hadde stor autoritet. Svaret ble nei. Frelsen er av nåde, og den er lik for alle.
Dette spørsmålet har vært framme mange ganger senere. Hva er nåde? Hvorledes skal et menneske bli frelst? Ikke minst var det brennaktuelt for Luther, og det ga støtet til den lutherske reformasjonen. Derfor ble "Sola fide et Sola gratia"
[72] viktige grunnelement i den protestantiske kirken.
13.2. PAULUS' MISJONSARBEID.
Paulus' omvendelse har også krav på spesiell oppmerksomhet. Den er omtalt 3 ganger i Apg. Her kan vi bare understreke et par ting om ham. Gud ville selvsagt at han skulle bli frelst. Men Gud hadde en spesiell plan med ham: han skulle være et utvalgt redskap for å forkynne evangeliet til hedningene (9, 15; 22, 14-15; 26, 16ff). Han viet sitt liv til denne oppgave og fikk være redskap til manges omvendelse (9, 20; 26, 20).
Et spesielt kall fikk han til å komme til Europa. Han hadde egentlig tenkt seg et anne sted, mot Svartehavet. Men Gud tenkte noe annet, og Ånden hindret ham, står det. Om natten fikk han et syn der en fra Makedonia sa: Kom og hjelp oss! (16, 9-10). Dette ble et spesielt kall til å forkynne ordet der. Og han ble til stor velsignelse i denne verdensdelen.
Vi skal ikke ta opp plass til å gjennomgå Paulus' misjonærliv her. Hans 3 misjonsreiser er tydelige eksempler på en mann som innvier seg helt til Guds sak. Helt til det siste var han opptatt i denne tjenesten, også mens han satt som fange - både i Filippi (16, 25ff) og til sist i Rom (28, 30-31). Vi føler oss beskjemmet når vi leser om et slikt vitne om evangeliet.
---
Et spesielt sterkt påbud finner vi i Apg. 10, 42: "Og han bød oss å forkynne..." Vi skal først legge merke til sammenhengen ordet står i. Peter får bud fra Gud om å gå til Kornelius med evnageliets ord. Men jødene betraktet hedningene som urene, og Peter er bundet av denne tankegang. Derfor må Gud vise ham i et syn at alle er like for Gud, v. 34. Nå kan budet gå ut til alle folk: det er tilgivelse i hans navn, v. 43.
La oss så legge merke til forkynnelsens innhold: Jesus er innsatt som dommer av Gud. Den tone skal også lyde i misjonsforkynnelsen ved siden av det viktigste ordet om Guds kjærlighet og syndenes forlatelse.
Etter Paulus' første misjonsreis blir det første "kirkemøte" holdt i Jerusalem ca. år 49. Hovedsaken var misjonen. Det var nå klart at alle kunne blir frelst nå. Men hva med jødenes Moselov? Skulle hedningene tvinges til å holde den og på en måte bli som jødene? Her må vi huske at de tilstedeværende var jøder og bundet i sin tankegang til jødenes lære: hedningene måtte bli jøder (omskjæres og holde Mose lov) for å bli Guds barn.
På dette møte ble det så vedtatt en klar evangelisk linje for misjonsarbeidet: hedningene er fri Moseloven. Bare det som er skadelig og synd, skal de holde seg fra, 15, 20. Et ord fra GT blir nå brukt som skriftbevis, og vi legger merke til at alle bøyer seg for det.
Da Paulus møtte de eldste fra Efesus for siste gang (20, 13-38), gir han et særpreget vitnesbyrd om sin tjeneste. Han akter ikke sitt liv et ord verd, bare han får fullføre tjenesten: å være vitne om Kristi evangelium, v. 24. Slik er det rette tjenersinn: alt for evangeliet.
Og da han forsvarte seg for kong Agrippa (kap. 26) og forteller om sin omvendelse, er det nettopp dette han peker på: Herren Jesus hadde frelst ham og utvalgt ham til tjener og vitne, v. 16. Dette kallet hadde Paulus ikke vært ulydig mot. Han kan erklære at han har forkynt Guds ord i Israel, Syria og blant hedningene, v. 20. Og han peker på at det var grunnen til at han ble grepet og anklaget, v. 21. Selv om det kostet, var han altså villig til å gå Guds ærend.
Avslutningen i Apg. gir oss et godt og riktig bilde av resultatet av misjonsgjerningen til alle tider: Noen ble overbevist, andre var vantro, kap. 28, 24. Det er alltid vanskelig å bedømme resultatene av misjonen rett. Den ser bare Gud og den skal åpenbares rett i evigheten. Men vi må regne med en slik deling av tilhørerne når evangeliet forkynnes.
14. ROMERBREVET SOM MISJONSBREV
Vi kan lese Romerbrevet fra flere forskjellige synsvinkler. Det er Paulus's hovedbrev med den mest fyldige oversikt over den kristne tro. Der tales om synd, nåde, rettferdiggjørelse, helliggjørelse, jødefolket etc. Her skal vi bare konsentrere oss om misjontanken i Romerbrevet. Tenker vi på adressaten - kristne i hovedstaden i et hedensk, oversjøisk verdensrike - er det tydelig at brevet må ha et misjonspreg. Og vi skal peke på at det er en gjennomgangstone i brevet.
Allerede innledningsordene viser det. Paulus var Kristi tjener og kalt til apostel for å forkynne evangeliet (kap.1,1). Det er misjon. Han har fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant hedningene, v.5. Det er misjonsoppgaven. Misjonæren Paulus kommer så tydelig fram i v.13: han vil ha noen frukt i Rom som blant de andre hedningefolk. Og frukt - det er nye kristne. Derfor er han villig til å forkynne for alle, v.15. Han har fått del i Guds gode frelse og står i gjeld til de som ikke eier den, v.14.
Når Paulus utlegger så grundig problemet om verdens syndighet: kap.1-3, skal det være bakgrunn for misjonstanken: derfor er det nødvendig å forkynne for alle folk. Paulus' konklusjon om syndens konsekvens og alvor (6,23), er alvorsfull: Hvis vi ikke driver misjon, vil hedningene gå fortapt. Derfor er det evighetsnødvendig å drive misjon.
Avsnittet om nåde og rettferdiggjørelse er lærestykker (kap.3-5), men tjener også til å vise hvordan hedningene skal bli frelst, altså hva som er den tidløse misjonsforkynnelsens innhold.
Helliggjørelsen står også i misjonens tegn (kap.6-8): vi er trådt inn i rettferdighetens tjeneste og skal by oss fram som dens tjenere (6,18-19. 11-13).
I den del hvor han taler om sitt folk, jødene (kap.9-11), bryter misjonssinnet spesielt fram. Vi må kunne si at vi her får et glimt inn i den første store jødemisjonærs hjerte. Han avlegger nærmest ed på at han har stor omsorg for at de må bli frelst: "jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte. For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus" for jødene (9,1-3). Hans store ønske og bønn er at de må bli frelst (kap.10,1). Uten Kristus kan de ikke det.
Dette er misjonssinnet, å bli lukket inn i Jesu smerter. Det er da vi blir sterke og varme og ønsker å gi mer av overfloden. Men Paulus er klar over at evangeliet må forkynnes hvis folk skal tro (10,14). Og de som skal forkynne (misjonærene), må sendes ut (v.15). Dermed har han staket opp den linje misjonen følger i vårt land: en sendemenighet kaller og sender misjonæren ut til fjerne distrikt for å forkynne. For troen kommer av forkynnelsen, v.17. De som er hjemme og de som er ute er ett, i samme tjeneste. Noen skal gå, andre skal sørge for at de kan gå. Her bør vi merke oss at Paulus flere ganger henviser til GT for å få skriftgrunnlag for sin påstand, mest til Esaias. Dette minner oss om at også GT kjenner misjonstanken (et emne som ligger utenfor rammen for dette arbeidet).
Resultatet av denne sendetjeneste og forkynnelse er hedningenes fylde (11,12. 25). Men Israel? Hva skal skje med dette folk? De er ikke forkastet (11,1-2), også de skal bli frelst - i de siste dager (11,26). Også her har han skriftbevis fra Esaias. Hele Israel skal få del i syndenes forlatelse. Forherdelsen er bare delvis, v.25.
Fra kap.12 kommer så formaningsdelen i brevet, der vi formanes til en åndelig gudstjeneste etter Guds vilje (12,1-2). Da må nådegavene tre i funksjon, v.6. Og det fine er at den første nådegave som nevnes er profetien, som nettopp står i forkynnelsens tegn (1.Kor.14,3), og forkynnelsen vil føre til omvendelse (1.Kor.14,24-25). Det er misjon i praksis.
Mot slutten av brevet kommer så klare toner om at hedningene har del i evangeliet ved Guds miskunnhet (15,9ff) og viser dette igjen ved sitat fra GT. Og Paulus har fått som oppgave å være Jesu offerprest for hedningene, v.16, for å lede dem til Kristus. Nettopp derfor går han til Spania, v.24,28: - I de siste vers kommer det (så som et) fulltonende budskap: evangeliet er bestemt og kunngjort i hellige skrifter for alle folk (16,25-26).
Forkynnelsens mål er å virke troens lydighet til ære for Gud. Misjonens mål er ikke mindre enn alle folk.
15. MISJONSBUDET TIL HELLAS.
Vi husker at Paulus fikk et spesielt misjonskall til Europa da han i et syn ble kalt over til Makedonia. Senere skrev han 5 brev til Hellas. Vi vil nå undersøke hvordan Paulus formidlet sitt misjonssyn til de kristne han vant i dette området.
15.1. Menigheten i Korint
fikk to store brev fra den første misjonær (sannsynligvis skrev han enda ett som er tapt, 1.Kor.5,9).
[73] Paulus innleder sitt første brev med å vise hvorfor han er utsendt og klargjøre sitt budskap: han skal ikke døpe, men forkynne evangeliet (1,17). I et nøtteskall er det Kristus korsfestet (1,18; 2,2; 15,3). Særlig i "filosofi-byen" Korint ville det virke som en dårskap (1,23) og en hemmelighet (2,7). Men korset var hans mandat, og derfor fortsatte han trofast og kunne senere si at han hadde lagt grunnvoll som en vis byggmester (3,10). Han gikk ikke fram slik han selv mente det var best, men fulgte utelukkende Guds påbud. Det er alltid visdom i misjonsarbeidet.
Er det slik, har han heller intet å rose seg av i arbeidet (9,16f). Han går bare Guds ærend, helhjertet. Misjonskallet er intet yrke eller jobb for Paulus. Det er noe han må - en nødvendighet. Han er blitt "alt for alle" for å kunne frelse noen (9,22-23; 10,33).
Ikke bare misjonæren og presten gjør Guds gjerning. Ved nattverdbordet avlegger enhver troende et vitnesbyrd om sin tro, og forkynner Kristi død (11,26). Og i forsamlingen under vitnemøtene skjer det en forkynnelse der alle kan delta (14,3. 31).
Noen kan nok forfalske budskapet ved å forandre eller forkorte det. Men da er vi falske vitner om Kristus (15,15. Jfr. Fil.1,15 og Gal.1,8-10 og 2.Kor.11,13).
I sitt andre brev kan Paulus slå fast at Gud bruker ham overalt (2,14-15). Han er Kristi vellukt for Gud, en røkelse som forteller andre om evangeliet. Det kan skje fordi han taler drevet av Gud (2,17). Deretter minner han leserne at de er brev fra Kristus, kjent og lest av alle (3,3). Det er den hverdagsmisjon vi alle deltar i der vårt hjem og arbeidsplass er misjonsstasjon. Verken der eller på prekestolen skal vi fremheve oss selv, men forkynne Kristus som Herre (4,5).
I kap.5 kommer så hans veldige misjonsbefaling. Han prøver å vinne mennesker både fordi han eier frykt for Gud (5,11) og Kristi tvingende kjærlighet (5,14). De går hånd i hånd. Han vet han har fått forsoningens tjeneste, den er nedlagt i ethvert Guds barn. Kristus forlot verden og gjorde oss til sendebud i sitt sted. Han er så sikker på at han er Guds tjener (6,4), at hans vitnetjeneste er som om Gud selv formante ved ham (5,18-20). Da han var i Korint, var han der som Jesu egen representant. Derfor kunne han være frimodig på tross av trengsel (6,3-10). Det er jo Kristus som taler i og gjennom ham (13,3). Det er kraften og frimodigheten i tjenesten.
15.2. Til Filippi
skrev Paulus mans han satt fengslet, antagelig i Rom. Også der bak murene kan han og Timoteus kalle seg Kristi Jesu tjenere (1,1). Han har hørt at noen forkynner av stridslyst og misunnelse, men gleder seg over at Kristus i alle tilfelle forkynnes (1,15-18). Selv har han opplevd så mye vondt i verden at han har best lyst til å flytte til himlen, men for deres skyld var det nødvendig at han levde (1,22-26). Hvorfor? For å forkynne evangeliet og sammen med dem kjempe for troen (1,27).
Filipperbrevet er kalt "gledens brev". Det er tydelig at Paulus gleder seg i tjenesten såvel som i troen på at han selv er frelst (2,17). Men denne glede er blandet med sorg og tårer når han tenker på de mange som ikke er vunnet for evangeliet og som er fiender av Kristi kors (3,18). Den rette himmellengsel vil alltid ha denne misjonssmerte i seg.
15.3. Tessalonika.
var Paulus' første brev. I dem er det spesielt mye om Jesu gjenkomst og de siste tider. Han minner dem om at de ble frelst ved hans forkynnelse av evangeliet (1.Tes.1,5-9; 2,13). Gud hadde betrodd ham denne oppgave (1.Tes.2,4) og kunne derfor kalle seg Kristi apostel (1.Tes.2,7). Også der møtte han motstand i misjonsarbeidet (1.Tes.2,15-16). Noen ville hindre forkynnelsen, og da kunne ikke hedningene bli frelst.
Og nå - en tid etter - måtte han vite hvordan det var med deres gudsliv (1.Tes.3,5). Det viser misjonærens hyrdesinn, han vil vokte og passe dem slik at de nyomvendte ikke blir fristet over evne og faller fra. Det er misjonsarbeidets alvor.
I sitt andre brev til dem minner han dem om at de også har et kall til å fullføre Guds vilje og troens gjerning (2.Tes.1,11). Misjonen er også innbefattet her. I de vanskelige forfallstider han forutsier, trenger vi i sannhet den evige trøst og det gode håp i nåde og styrke til all gjerning og tale (2.Tes.2,16-17). Til slutt har han noe som ligger ham særlig på hjerte: han trenger slik forbønn (2.Tes.3,1). Men ikke først og fremst for sin egen del og sitt eget gudsliv her. Hans nød er at Herrens ord må ha framgang. Han vet at ordet kan frelse - og bare det. I den tjenesten kan de alle være med: Brødre, be for oss!
16. MISJONEN I LILLE-ASIA.
Alle Paulus' misjonsreiser gikk gjennom Lille-Asia. Han hørte selv hjemme der og hit gikk hans første prekentur. Mange år etter skriver han til tre av menighetene (eller områdene) der og minner dem om mange deler av troen. Misjonen er heller ikke uteglemt.
16.1. Galatia
er (antakelig) et område i den nordøstlige del av Lille-Asia der det var flere menigheter (Gal.1,2). Noen hadde forkynt et falskt evangelium for dem, og til Paulus' store sorg hadde de tatt imot det. I brevet understreker han så alvorlig at forkynnelsens innhold er viktig (1,6ff). Det må være Kristus på korset (3,1). De som forkynner noe annet til frelse, er ikke sendt av Gud, men er forbannet (1,8-9). Han selv har fått en åpenbaring til å forkynne Kristus blant hedningene, det er hans kall (1,16). Hele brevet blir en analyse av det sanne Kristusbudskap som fåes ved tro.
16.2. Efesus.
er kalt det dypeste og høyeste brev i NT. Her taler apostelen om dype sannheter i evangeliet, men glemmer ikke utsynet til de som ikke har hørt og tatt imot. Han taler om hvordan Gud har gitt menigheten forskjellige tjenere forat Kristi legeme skal oppbygges (4,11-13). Minst en av disse tjenere har arbeidet blant ufrelste som oppgave, nemlig evangelisten. Når han skal avslutte sitt brev, skjer det på en så fin og ydmyk måte. Som til Tessalonikerne ber han også her om forbønn for seg selv og for alle de hellige. Men vi legger merke til at forbønnen gjelder hans tjeneste som forkynner, at den må være rett. Han trenger frimodighet som misjonsarbeider (6,19-20). Ja, han ber endog om å få de rette ord når han taler (U.o. NT 75).
Ett avsnitt er av spesiell interesse her, kap. 3, 3-10. Her gjelder det er spesiell åpenbaring som Paulus har fått i forbindelse med hedningemisjon. Nå er gjerdet mellom nasjonene og Israel revet ned (Ef. 2, 14).
16.3. Kolossæ.
utmerker seg kanskje mest som "korsets brev". Dette budskap har han forkynt dem tidligere. Det er sannhetens ord, evangeliet, som har gitt dem et nytt håp i himelen (1,5-6).
Men apostelen etter Guds vilje (1,1) kan ikke stanse ved de som har tatt imot, han skal videre ut. Det mangler ikke noe ved Kristi lidelse (1,24). Det skal han utfylle fordi han har fått oppdrag fra Gud selv til å fullføre Guds ord (1,25). Det kan han bare ved å forkynne Kristus (1,28). For dette arbeider han og kjemper i Guds kraft (1,29). Det er misjonærens slit og hverdag. Misjon er ikke idyll og romantikk, det er strid. Det må også leserne tenke på når de er sammen med verdslige mennesker, og omgås dem med forstand og bruke tiden (4,5). En særlig hilsen går her til Arkippus, at han skal fullføre sin tjeneste (4,17). Han kalles i Filemon 2 for Paulus' "stridskamerat" eller "kampfelle". Slike uttrykk kan brukes fordi de var med i Herrens krig: å redde sjeler fra fortapelsen. Det er misjon.
17. TIL PREDIKANTENE.
Paulus' siste brev var skrevet til pastorer eller predikanter. Når vi skal undersøke misjonsmotivet i NT, er disse brevene av særlig interesse. Enhver pastor skulle være en misjonær, en sjelevinner.
17.1. Timoteus
var blitt vunnet for Gud ved Paulus (1.Tim.1,2). Den gamle apostel skal overgi tjenesten til en ung etterfølger (1.Tim.1,18) forat han nå skal stride den gode strid (jfr. 1.Tim.6,12 og 2.Tim.4,7). Denne strid er nettopp misjonen, bringe andre hen til korset. Paulus hadde selv fått denne tjeneste betrodd (1.Tim.1,12). Han var satt til forkynner og lærer av Gud (1.Tim.2,7). Budskapet var dette: Gud vil at alle skal bli frelst, derfor kom Jesus som mellommann og løsepenge (1.Tim.2,4-6).
Hvordan skulle så oppgaven løses? Midt i denne "misjonsprekenen" sier han så fint, og det gjelder ikke bare Timoteus: "Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger, og alle dem som er i høyverdighet --" (1.Tim.2,1-2). Det stemmer med Jesu ord når han sa at høsten var stor, men arbeiderne få: be derfor høstens Herre --. Denne misjonstjeneste venter oss alle. Der er få arbeidere.
Legg også merke til at Paulus formaner Timoteus sterkt til å lære bredrene rett, ja innskjerpe det og ta seg av skriftlesningen, formaningen og undervisningen (1.Tim.4,6.11.13; 6,11-12).
I sitt andre brev - kanskje det siste han skrev - taler han så fint om hvorfor han har levd: han ble apostel "for å kunngjøre løftet om livet i Kristus" (2.Tim.1,1). Det har hans tjeneste bestått i. Han hadde forkynt budskapet om Kristus (2.Tim.1,11), og det på en slik måte at han var et mønster (forbilde) for andre (v.13). For dette budskap hadde han lidd vondt, ja tålt alt (2,9-10). Derfor kunne han med rette vitne før han døde: jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, bevart troen (4,7).
Dermed har han også en viss rett til å formane andre. Timoteus skal huske på den nådegave han har fått (1,6) og lide vondt for evangeliet (1,8; 2,3; 4,5). Da er han en god Jesu stridsmann. Han skal se til at han ikke har noe å skamme seg over (2,15), derfor gir han befalingen om hvordan en rett tjener skal være (2,24-25). Særlig med tanke på de siste tider er dette viktig da forkynnelsen skal bli uklar - derfor må han ikke gi opp (4,2-4). Da vil nok flere følge Demas' eksempel (v.10).
17.2. Titus
var også frukt av Paulus' forkynnelse (1,4). Han er utsendt (NTM) til å føre de utvalgte til tro og lære dem gudsfrykt (1,1). Denne dobbelte oppgave stemmer med misjonsbefalingen (Mt.28,18-20). I dette brevet får vi også klare retningslinjer for hvordan Herrens tjenere skal være (1,6ff). Her advares mot falske lærere som fører folk vill (1,10ff; 3,10ff) og om de kristnes liv i verden (2,1ff). Endog slavene skal leve slik at de "i ett og alt kan være en pryd for" evangeliet (2,10 NT 75). På den måten kan vi alle være misjonærer i vår omgangskrets.
17.3. Filemon
kalles av Paulus "vår kjære medarbeider" (1,1). Paulus ber for ham at troen må være virksom og at han får større innsikt i det gode vi har (NTM) og skal gjøre for Kristus (1,6 NT 75). Filemons liv og tjeneste har vært slik at de hellige er blitt styrket ved ham (1,7). Slik kan vi alle være med å virke - for hedningene og for de hellige.
18. ANDRE BREV.
Etter Paulus' 13 brev kommer Hebreerbrevet som vi ikke kjenner forfatteren til, og deretter de såkalte "katolske", eller alminnelige brev.
18.1. Hebreerbrevet
har lite spesielt misjonsstoff. Dets oppgave er å klargjøre forkjellen og sammenhengen mellom GT og NT. Her er Jesu yppersteprestelige embete forklart bedre enn noen andre steder. Hele tiden er siktet dette: frelsen gjelder alle. I avslutningen får vi så formaningen til å følge Jesus utenfor leiren og alltid bære fram for Gud lovprisningsoffer (13,15), og det er frukt av lepper som priser hans navn. Og lovprisning til Gud vil også bære denne frukt: sjeler vender om og blir frelst. Jfr. Apg.16,25-34. - Når så forfatteren ønsker at Gud må gjøre dem skikket til alt godt så de kan gjøre hans vilje (13,20-21), berører også det misjonsoppgaven, som helt og fullt er i pakt med hans vilje, 1.Tim.2,4; 2.Pet.3,9; Rom.12,2.
18.2. Jakobs brev
har heller ikke mye misjonsstoff. Forfatteren kaller seg Guds og Kristi tjener (1,1) som Paulus. Han advarer leserne at ikke mange av dem bør bli lærere, for de skal få en streng dom (3,1). En lærer påvirker andre og står dermed ansvarlig for andre menneskers liv og oppfatninger. I den grad misjonæren er lærer må han altså tenke på at han skal lære Guds ord fra seg og ikke sine egne tanker om det. - Brevet avsluttes så med denne misjonshilsen: Den som omvender en synder, redder en sjel og skjuler mange synder (5,19-20). Her ligger misjonærens mål: få folk til å omvende seg slik at sjeler berges.
18.3. Petersbrevene
har derimot flere vers vi må ta med her. Hans første brev er et "lidelsens brev", men like fullt et misjonsbrev. Det gir oss et nytt perspektiv: midt i forfølgelsen er de opptatt av misjon. I det ligger seierens kunst.
I første kapitel minner han leserne om at de har fått evangeliet forkynt, det englene attrår å se inn i (1,12) og som varer evig (1,25). Ved det er de gjenfødt (1,23) - derfor må det forkynnes videre. De er jo kalt til å være et hellig presteskap som bærer fram åndelige offer for Gud (2,5.9). Denne offertjeneste går nettopp ut på å vinne hedninger for troen (Rom.15-16). Jfr. Åp.1,6.
I kap.2,9 får vi en direkte oppfordring til misjon: vi skal forkynne hans dyder som kalte oss fra mørket til lyset. Her bør vi legge merke til en ting: Gud har gjort oss til sitt folk forat vi skal forkynne. Vi tenker ofte at vi er Guds folk forat vi selv skal få det godt og bli berget for evigheten. Det er også riktig. Men Bibelen "ser" lenger: i og med at vi er blitt frelst har vi fått en tjeneste: å forkynne for verden. I et nøtteskall får vi også forkynnelsens innhold klarlagt: hans dyder, og ikke vår egen elendighet. "Hans storverk" heter det i NTM og NT75, og "de herlige ting han har gjort" i U.o. Jesus er summen av evangeliet, og det er verdens håp.
En spesiell side ved misjonen er vårt liv som kristne. Det kan og skal peke mot Kristus, 3,1f. Ufrelste ektemaker kan vinnes uten ord på denne måten.
Forkynnelsen må ha Guds ord som sitt innhold, 4,11. Vi står alltid i fare for å blande mennesketanker (filosofi) inn i forkynnelsen. Derfor peker Peter på dette: forkynneren er utsendt for å tale Ordet, det alene har kraft til frelse.
Sitt andre brev innleder han med å benevne seg som Jesu Kristi tjener og apostel (slave). Brevet er - som Judas brev - særlig opptatt med å tilbakevise vranglære og falske profeter. Det er en regel i misjonen: der Guds rike går fram, vil også motstanden komme, bl.a. i form av vranglære. Spotterne vil bli særlig tallrike i de siste dager (3,3), derfor bør Guds folk legge vekt på et hellig liv og framskynde Jesu komme (3,12). Mange tolker dette slik: ved å vinne mange for himlen (drive misjon) vil hedningenes fylde (Rom.11,25) snarere fylles og Jesus kan komme tilbake.
18.4. Johannesbrevene.
Kjærlighetens apostel gjør det klart at Guds frelse er beregnet for alle mennesker (1.Joh.2,2; 3,8; 4,9f. 14). Strenge ord tales mot vranglærere og Antikrist som skal komme (1.Joh.4,1-3; 2.Joh.7ff). I sitt tredje brev nevner han noen fremmede som har vitnet om sannheten, de har reist ut for å forkynne Jesu navn og formaner leseren og alle at de må være medarbeidere for sannheten.
18.5. Judas
formaner i sitt brev leserne til å kjempe for troen. I det ligger både kamp mot vranglære og utbredelse av evangeliet. Da må de gå forsiktig fram og behandle folk med visdom og skjønn, alt etter hva slags synder de har, v.22-23. Noen skal de ta seg av, andre skal de rive ut av ilden, mens andre igjen må de behandle med frykt for ikke å bli fristet selv. Målet er hele tidet å vinnen noen. Det var apostlenes livsprogram.
19. DET SISTE MISJONSKALL.
Åpenbaringen er Bibelens siste bok, og der får vi også det siste misjonskall. Dette minner oss om at misjonstiden er begrenset og vi får en gang vårt siste kall og vår siste arbeidsoppgave.
Boken innledes med å tale om hva Jesus har gjort for oss: han har fridd oss fra våre synder med sitt blod. På dette grunnlag har han gjort alt sitt folk til konger og prester for Gud (1,5-6 og 5,10). I dette alminnelige presteskap ligger tjenesten i å bringe evangeliet videre til alle folk. (Se også 1.Pet.2,5. 9.)
Forfatteren - Johannes - hadde selv vært tjener i mange år. Nå fikk han prøve trengsler og forfølgelser for ordets skyld (1,9). Det må også en tjener regne med, særlig i den siste tid. Noen steder må tjenerne lide mer enn i andre land. Men Ordet gir oss klare tanker om endetiden: da blir det trange kår for den rette forkynnelse (2.Tim.4,3-5). Åpb. 6,9 taler om "sjeler som var myrdet for Guds Ords skyld, og for det vitnesbyrds skyld som de hadde". Ja, tallet på martyrer skulle bli fullt (v.11) før enden kom. Men de har seiret over den Onde i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet (12,11). Forsoningens under har alltid gitt kraft til Jesu vitner, uten det ville alt falle sammen.
Åpenbaringen gir oss triste og uhyggelige utsyn over de siste dager av denne tid. Ut fra et menneskelig synspunkt kan de se ut som om misjonen har spilt fallitt. Alt ender i fiasko.
Da åpner en ny dør seg inn i evigheten. Johannes får se "et annet tegn i himmelen, stort og underfullt": de som hadde seiret, Åpb.15,1ff. "Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn." Senere ser han at "Lammet skal seire" (17,4). Det er seiersfanfaren.
Ut av den store trengsel vil det komme en skare som ingen kan telle, mennesker som er renset i Lammets blod (7,9. 14). Menneskeord blir fattige når herligheten skal beskrives i evigheten der alle frelste får være med (21-22). Bilder som bruden, krystallklar jaspis, safir, perler og smaragd gir svake anelser om det som venter.
Og inntil den tid må ropet fremdeles lyde: Kom - den som tørster - den som vil - ta livsens vann uforskyldt (22,17). I dette verset legger vi nå merke til at det er bruden som roper sammen med Ånden. Ånden kaller. Det skal også Guds folk. Selv om det blir trengsel og motgang, må vi rope til verden: Kom! Helt til den siste nådedag skal det lyde. Her hjemme og der ute. Misjon er nettopp dette: kom.
20. SAMMENDRAG OG KONKLUSJON
Noen fellestrekk finnes i hele NTs misjonsforkynnelse, og vi skal kort samle noen av dem.
1. Apostlene kalte seg Guds og Kristi tjenere. Ordet betyr i denne sammenheng egentlig slave, trell (doulos). Det må bety at de har underkastet seg Kristus som deres Herre og Konge og lar han bestemme deres liv. Og Kristi største ønske er å gjøre oss til sjelevinnere, misjonærer.
2. Misjonsbefalingene står i sammenheng med Den Hellige Ånd. De blir kalt, utsendt, salvet, dyktiggjort og hjulpet av Ånden. "Misjon" i egen kjødelig kraft er egoisme. Bare i Åndens kraft kan vi gjøre Jesu gjerninger.
3. Misjonærene er Jesu stedfortredere, ambassadører, sendebud i verden. Han stoler på sine venner i en alvorsfull tjeneste: av den avhenger millioners evige skjebne. Derfor er vi forpliktet til å drive misjon.
4. Tjenerne skal belønnnes når de kalles inn fra arbeidsmarken. Vi kan ikke så lett avgjøre hva lønnen består i, vi vet bare at Ordet taler klart om at det vil skje. 1.Kor.3,8-15. 2.Kor.5,10-11.
5. Misjonstanken er sentral i hele NT. Vi finner den i flere sammenhenger: i evangeliene, i apostlenes første forkynnelse i Apg., i brevene og i Åpenbaringen.
6. Vi kan dra linjer fra GT til misjonstanken i NT: Guds rike gjelder hele verden.
7. Misjonstanken kan begrunnes i flere forhold: Syndefallet, skapelse, forsoning og misjonsbefaling står her først.
Alt dette skal lære oss at misjon er Guds gjerning, vi er hans redskaper. Derfor er det spørsmål om vi vil la oss bruke i hans tjeneste for sjelenes frelse.
LITTERATUR.
A. Misjonshistorie:
Erling Danbolt: Misjonstankens gjennombrudd i Norge I. 1947.
S. Neill: Misjon i 2000 år. 1972.
K.S. Latourette: Den kristne verdensmisjonen i vår tid. 1956.
-------"-------: Christianity in a Revolutinary Age.
-------"-------: The Expansion of Christianity.
Chr. Hvidsten: Verdensmisjonen i dag. 1941.
M. Osnes: En helseundersøkelse av Norske misjonærer. 1956.
J. Foster: Til alle folkeslag. 1960.
Olav Uglem: Norsk hedningemisjon gjennom 250 år. 1965 o.s.
----"-----: Norsk Misjonshistorie. 1979.
Mission from the North. 1974.
Enok Osnes: Misjonshistorien fra aposteltiden til reformasjonen. Misjonskurset pr. brev. Fjellhaug.
Oscar Handeland: Misjonshistorie - 1800-1900. Fjellhaug.
-------"-------: Fram Kristmenn, korsmenn! 1963.
E. J. Ekman: Illustrert Missionshistorie I. 1894.
Emil Birkeli: Misjonshistorie I-II. 1935.1937.
John Nome: Demringstid i Norge. 1942.
----"----: Det norske Misjonsselskaps historie i hundre år I-II. 1943.
Johan Nyhagen: Santalmisjonens historie I-II. 1968.1975.
25 år. Det norsk lutherske Kinamissionsforbund. 1916.
O. Handeland: Det norske lutherske Kinamisjonsforbund 50 år. 1-2. 1942.
A. Tangeraas: Kamp og spenning i norske misjonærers arbeid. 1945.
P. H. Lange: Gå ut i all verden! 1946.
Kjebekk,Erik: Verdens for Kristus, Oslo 1991.
Kjebekk,Erik: Kallet fra Kina. Oslo 1999.
Tolo,Arne,red.: Såtid, vekst og modning, Fjellhaug 2002.
B. Misjonsteologi:
S.W. Nilsen: Hedningemisjonen i tverrsnitt. 1938.
M. Magerøy: Misjonsperspektiv i praksis. 1973 m/litt. liste.
E. Danbolt: Misjon eller dialog.
I. Danbolt og B. Willoch: Misjon i vår tid.
H. Haus: Misjonstanken i Det Gamle Testamente. N.T.f. Misjon 1962.
G. Stålsett: Misjonstenkningen i dag - og i morgen. 1969.
J. Christensen: Trælkvindens Søn. 1947.
Fr. Wisløff og Fr. Birkeli: Misjon er vekkelse. ca. 1951.
P. Hoffmann (red.): Kristendom, jødedom, islam. 1965.
G. Raen: Bibelsk Misjonsteologi. 1975.?
----"---: Bibelens Misjonsbudskap. 1976.
E. Osnes: Misjonstanken i Det gamle testamente. Misjonskurset pr. brev. Fjellhaug.
Tormod Vågen og Knut Rettedal: Misjonstanken i NT. Misjonskurset pr. brev. Fjellhaug.
Jan-Martin Berentsen: Teologi og Misjon. 1990.
George W. Peters: A Biblical Theology of Missions.Moody 1984.
Solheim,D. og Sæverås,O.: Innføring i Missionlogi. Fjellhaug 1992.
C. Ekumenikk og misjon:
Peter Beyerhaus: Eksperimentet i Bangkok.
-------"-------: Uendret Oppdrag. 1974.
-------"-------: Krise i misjonen. 1970.
G. Stålsett: Kirke underveis. 1971.
E. Ådnøy: Utfordringen fra Uppsala. 1969.
Uppsala to Nairobi. 1975.
Enhet på sanhetens grun. 1969.
P. Voksø: I enhetens tjeneste. KV etter 20 år. 1967.
D. Diverse:
Norsk Misjonsleksikon I-III. 1967.
S. Neill: Concise Dictionary of the Christian World Mission.
O.G. Myklebust: Norsk Håndbok for Misjon. 1949.
------"-------: Misjonskunnskap. 1976.
Väckelse och kyrka i nordiskt perspektiv. 1969.
Vekkelsens menn.1970.
Norsk tidskrift for misjon.
Fast Grunn.
NOTER:
[1]Theodor Zahn i Das Evangelium des Johannes, Leipzig 1912, S. 245.
[2] George W. Peters: A Biblical Theology of Missions. Moody 1984, p. 177.
[3]Guttorm Raen: Bibelens misjonsbudskap, s. 31.
[4] Calvin og den reformerte kirke lærer det. Se f.eks. J. Calvin: Institutio, 3, 24, 1-11; L. Berkhof: A Summary of Christian Doctrine 1968, p. 107.
[5]Se mer om tolkingen av de forskjellige misjonsbefalingene under kapitel 12: Evangelienes misjonsteologi.
[6]Jan-Martin Berentsen: Teologi og misjon, s. 48.
[7]Sitert av Berentsen i Teologi og misjon, s. 43f.
[8]George W. Peters: A Biblical Theology of Missions, p. 299.
[9]Her er ikke plassen for en dogmehistorisk gjennomgang av misjonstanken. Se om dette i f.eks. Emil Birkeli: Misjonshistorie I 1935, og ennå mer i Jan-Martin Berentsen: Teologi og misjon 1990.
[10] Vi mener ikke å gå mot noen organisasjon eller kirke her; men vi skal peke på tendenser og veier i vår tid generelt.
[11]Jfr. såkalt "afrikansk" og "latin-amerikansk" "frigjøringsteologi" som ofte har politiske overtoner.
[12]H. C. Leupold: Expostition of Genesis, I, p. 139
[13]Protevangelium.
[14]Det har vært vanlig å betrakte denne profetien som en Messiasprofeti gjennom hele kirken. Med rasjonalismen kom også den alvorlige tvil og kritikk av det. Også jødene lærte dette i eldre tid (Targum). Det samme gjorde Luther, mens Calvin reserverte seg med begrunnelsen: "Hvem vil si at et kollektivt substantiv (sæd) bare skal forstås om en mann? Og kampen skal fortsette...Jeg forklarer det derfor med at sæden betyr kvinnens etterslekt generelt" (J. Calvin: Genesis. The Banner of Truth Trust 1965, I, p.170.
[15]Derek Kidner peker på at det dreier seg mer om Guds styring (God's rule) enn om menneskets behov og viser til Esek. 36, 22. Tyndale Old Testament Commentaries, Genesis p. 70.
[16]Selvsagt har Israels historie mye mer å si oss, men i vår sammenheng står dette sentralt.
[17]I kap. 12, 3 brukes ordene: kol misjpechot ha'adamah, mens det i kap. 18, 18 står: kol gojej ha'aræts. Saklig sett er det likt, men med visse språklige nyanser som også kommer fram på norsk. Gojim er det ordet som ofte brukes om hedningene, folkeslagene.
[18]På hebraisk er her: bekha kol misjpechot ha'adamah ubezar`ækha. Det siste ordet betyr: og i din sæd.
[19]Hebraisk for folkene er "amim".
[20]Ordet hedning har kanskje vært brukt i en odiøs betydning i eldre tid, noe som er tilnærmet skjellsord. Derfor har mange etter hvert brukt andre ord for å unngå det. Det norske ordet "hedning" betyr eller kommer egentlig av "de som bor ute på heien", dvs. langt borte og ikke hører med der vi selv bor.
[21]Jeg er ikke sikker på om "folkeslag" er den beste uttrykksmåten; Israel er også et folkeslag.
[22]Vi forutsetter her at hele loven ble gitt på Sinai og at det ikke skjedde en gradvis utvikling og tillegg til loven lenge etter Mose tid, slik moderne teologi ofte hevder.
[23]J. D. Douglas: The New Bible Dictionary, p. 689.
[24]Se f. eks. Gullgruben I, s. 501. C. Fr. Keil skriver i sin kommentar (Keil & Delitzsch) til dette stedet at ordet "zar" egentlig betyr en som ikke er prest, dernest en som ikke er helt innlemmet i prestens familie, f. eks. en besøkende eller dagarbeider.
[25]Peter C. Craigie: The Book of Deuteronomy. The New International Commentary. Grand Rapids 1976, p. 178.
[26]The New Bible Dictionary, p. 1074.
[27]Hebr.: kol ammej ha'aræts.
[28]Vi forutsetter her at profeten Jesaja har skrevet hele boka som bærer hans navn. Mange betviler som kjent det.
[29]August Dächsel: Jobs Bog m. fl. 1886, s. 2.
[30]A. S. Peake: Job. The Century Bible. Preface 1904; p. 37.
[31]Det gamle Testamente. Skriftene, 1. del. Av Sigmund Mowinckel. 1955; s. 295.
[32]Francis I. Andersen: Job. Tyndale Old Testament Commentaries. 1977; p. 63.
[33]Hengstenberg i "Lecture on the Book of Job", 1856, sitert av Delitzsch i hans kommentar til Job.
[34]Biblia; af P. Fjellstedt, 2. 1875, s. 5.
[35]Kommentar til salme 2, 8 i Keil og Delitzsch.
[36]H. C. Leupold: Exposition of The Psalms. 1974, p. 205.
[37]A. Barnes: Notes on the Old Testament. Psalms, vol. 1, p. 206.
[38]Jfr. uttrykk som "til evig tid" om en begrenset, historisk periode.
[39]I NB-88 første utgave stod det i v. 19: "... som ikke har hørt alt som forkynnes om meg". Det ble senere rettet til: "som ikke har hørt gjetordet om meg". I NO.78/85 står det enklere: "som ikke har hørt om meg". Det siste er mer i samsvar med grunnteksten som ikke har noe ord for "gjetordet" eller "alt som forkynnes om meg" her.
[40]J. Calvin: Commentaries 3. Isaiah. AP&A edition, 1972, p. 677.
[41]Edward J. Young: The Book of Isaiah, vol. III, 1972, p. 276.
[42]Edv. Michelsen: Profeten Esaias. Lutherstiftelsens Bibelværk, 4. del, 1917, s. 186.
[43]J. Calvin: Isaiah, p. 637.
[44]For folkene er på hebr.: laggojim. Goj brukes ofte om hedningene, f. eks. i Jes. 66, 19-20 (NB-88).
[45]Leslie C. Allen: The Books of Joel--Micah. The New International Commentary of the OT, 1976, p. 98 og note 10.
[46]Keil and Delitzsch: Old Testament Commentaries 6, AP&A ed. 1972, p. 950f.
[47]Fr. Wisløff: Gamle Testamentet, bind IV, 1959, s. 518.
[48]Jonas Myhre: Profetene Hoseas--Sefanias, Lutherstiftelsens Bibelværk, s. 61.
[49]J. Myhre i Lutherstiftelsens Bibelværk, s. 102.
[50]C. H. Spurgeon: The Gospel of the Kingdom. Pilgrim Publ. 1978, p.257.
[51]Nevnt i bl. a. The Pulpit Commentary, Matthew, vol. II, p. 614.
[52]R. T. France i Tyndale NT Commentary: Matthew 1985, p. 412 og p. 107 hevder dette: "It is not a specified place, but the general scene og his teaching ministry in Galilee."
[53]Gresk: "To óros", med artikkel.
[54]Alfred Plummer: An Exegetical Commentary on The Gospel According to St. Matthew, 1982 p. 427.
[55]S. Odland: Fortolking av Matteus' evangelium. 1942, s. 351.
[56]S. Odland: Matteus, s. 351.
[57]C. Berg: Græsk-Dansk Ordbog, 1950.
[58]W. F. Arnt and F. W. Gingrich (Bauer): A Greek-English Lexicon of the N. T. 1957.
[59]D. A. Frøvig: Kommentar til Matteus-evangeliet. 1934, s. 668.
[60]Gresk: edistasan, aor. av distadzå: dis: to.
[61]F. W. Wenzel: The Wenzel Commentary. An exegetical Study, Based on a Harmony of the Gospels. 1986, p. 805.
[62] Inndelingen er tatt fra W. Hendriksens kommentar: The Gospel of Matthew, 1974, pp 996ff.
[63]D. A. Frøvig, s. 669.
[64]L. W. Schat Petersen: Matthæus' Evangelium. 1915, s. 613.
[65]Theodor Zahn: Das Evangelium des Matthäus. Kommentar zum Neuen Testament. 1910, s. 724.
[66]I NO-78 er det oversatt: "Trofast holdt de seg til..."
[67]Uenigheten gjaldt ikke om ordet var sant eller om det fantes profetier om Messias, men om profetien skulle tolkes om Jesus fra Nasaret. Det ser vi særlig senere i Paulus' virksomhet.
[68]I. Howard Marshall: Acts. Tyndal NT Commentaries, 1983, p. 82.
[69]Simon J. Kistemaker: New Testament Commentary. Exposition of the Acts of the Apostles. Baker 1990, p. 108.
[70]I. Howard Marshell: The Acts of the Apostles. Tyndale 1983, p. 82.
[71]Olaf Moe: Kirken i aposteltiden. 1951, s. 106.
[72]Latin: Bare ved tro og bare av nåde.
[73]Jfr. Erling Danbolt: Første Korinterbrev i lys av misjonen. Stavanger 1956.
