Litt misjonsteori
Ordet misjon er ikke nevnt I Bibelen, men saken er et hovedtema. Vårt ord misjon kommer av det latinske missio, som betyr sendelse. Saken er at mennesker sendes ut for å ”gjøre” verdens mennesker til Jesu disipler. I prinsippet er det derfor ingen forskjell på hor de sendes. Det kan være til verdslige mennesker i vårt eget land, eller til fjerne himmelstrøk. Hovedsaken er at mennesker blir Jesu disipler. Skille mellom såkalt ytre og indre misjon er av mer praktisk art.
Nå framstiller bibelen dette alltid som en guddommelig utsending. På samme måten som Jesus ble utsendt av Gud, er disiplene utsendt av Jesus. Det presiserer han to ganger for disiplene, begge ganger etter at Judas hadde forlatt dem. Joh. 17,18 er før oppstandelsen og kap. 20,21 er etter. Misjonæren har fra en side sett den samme guddommelige autoritet som Jesus og kan kalles ”sendebud i Kristi sted”, 2.Kor.5,20. Kristi ”forlikelsestjeneste” var å forene oss med Gud, og vår ”forlikelsestjeneste” er å fortelle andre om denne forsoning og be dem forlike seg med Gud. 2.Kor.5,18-19.
Ingen kristen kan utføre Jesu misjonsbefaling i egen kraft. Til det er vi for skrøpelige. Derfor ga han disiplene løfte om kraft ved Den hellige Ånd, Apg.1,8. Da Paulus og Barnabas dro ut på den første misjonsreis, var det etter Åndens utvelgelse, Apg.16,7ff.
De troende er Guds redskaper og medarbeidere i denne Åndens tjeneste, 1.Kor.3,9; Apg.9,15; 22,21. Jesus ber oss om å gå, være hans vitner og sendebud. Poenget må her være at vi skal være Jesu stedfortredere. Det er alvoret i Jesu himmelfart.Han er ikke her lenger. Når vi forkynner, er det som om Gud selv formaner ved oss. Alle kristnes egentlige livsgjerning er derfor misjon.
Allerede GT har et bestemt universalistisk siktepunkt: Guds rike gjelder egentlig hele verden. Budskapet skal ut til alle nasjoner, fordi de er skapt av Gud. Gang på gang er løftene om den kommende messiaskonge knyttet sammen med det verdensomspennende Guds rike. Vi skal mer på det nedenfor, men nevner nå fortløpende: Løftet til Abraham, Gen.12,1ff; 49,10; Salme 2,8; 72,11 og 17; Salme 110. Dan. 7,13-24; Jes.11,10;Jer.3,17; Mik.7,12; Sak.8,21f.
Frelsestanken er ellers nøye knyttet til Israel, hedningene skal også dit for å finne Gud. Tanken om å bli sendt ut til alle folk og nasjoner, er tydelig: Jes.2,3f; 42,1; 49,6; 51,4-6; 66,19f. Mange forstår dette om Israels misjonsoppgave i det endelige Messiasriket etter Jesu gjenkomst, mens andre vil begrense dem til misjonen i evangeliets husholdning. En kombinasjon av disse to syn er her mulig.
Det egentlige misjonsbudet kom med Jesus Kristus.
1) GT
Mange misjonsteologer begynner misjonstanken i GT med kallet og løftet til Abraham, Gen.12,1ff. Løftet gjaldt alle folk, og løftets innhold må være Jesus (Messias) og hans frelsesverk. Men kanskje vi kan begynne ennå tidligere.
1. Protevangeliet.
Etter at syndefallet var et faktum, kom Gud med det første løftet til mennesket, Gen.3,15. Og det er talende. Hvis vi har i tanke at det da bare var to mennesker på jorden, og begge var skapt spesielt av Gud, blir det klarere. For Gud sier til slangen (Satan): ”Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt.” Her brukes flertall på tross av de var alene. De vil altså få en etterslekt. Men det var bare Adam og Eva som kunne få en slik slekt, ettersom de var alene på jorden. Og da er det naturlig å tenke at løftet som gjaldt denne ætta, var ment for alle.
2. Pakten med Noah, Gen.8,20-9,1-.
3. Abraham, Gen.12.
4. Salmene.
I Salme 24,1 heter det: Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der. Her er ingen unntatt, alle mennesker er verdens eiendom, selv om de har gått bort fra ham. Da må det være underforstått at Gud ønsker alle tilbake til sitt rike og inn i sin favn. Her ligger altså et skjult misjonsbudskap.
5. Profetene.
Her skal vi først konsentrere oss om profeten Jesaja. Han har mange vers som lett kan forstås som misjonsvers. Han skriver flere ganger at Gud er interessert i hele jorden. Den er full av hans herlighet (6,3). Han taler om alle folkeslag. Alle som bor på jorden, … hør etter (18,3). Gud vil noe med alle folk, allerede i den gamle pakt.
De fire såkalte ”Herrens tjenersangene” er interessante i misjonssammenheng. I begge de to første tales om hedningene. I kap. 42,1 sier han: ”Han skal føre rett ut til hedningefolkene. Det er Messias han taler om. Det var altså tydelig for Jesaja at hans gjerning gjaldt hele verden. Etter å ha skrevet denne boka, må profeten ha forstått at det ikke gjaldt en konge eller en ny profet. Innholdet er for enestående til det, kap. 53. I kap. 49 har vi den andre sangen. Her ber han om at alle må høre, også de fjerne kyster. I v. 6 heter det: Det er forlite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer, dvs. Israels folk, de tolv stammene. ”Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.” Her er målet klart. Ikke en eneste slekt i hele verden er unntatt. I kap. 50 står den tredje sangen, og den taler om den kamp og spott Messias må møte, og i kap. 52,13-53,12 har vi den siste sangen som viser hans lidelse for synd og seieren og dermed hans lønn. Den blir i form av frelste sjeler. Tre ganger står det til slutt ordet mange. I kap. 52,15 finner vi uttrykket: han skal bestenke mange folkeslag, dvs. ikke-jøder, hedninger. Både i vår eldre oversettelse og i NO-77 er det oversatt med undres eller fare opp i forundring der NB-88 har bestenke. Det siste spiller nok på offer og forsoning med tanke på stenkingen av blod i templet. De mange vektlegger mer den undring som folkeslagene skal oppleve når de møter denne Frelser.[1]
I kap. 12,4 er ord som tyder på at Israels folk skal formidle frelsesbudskapet utover: Kunngjør hans gjerninger blant folkene. I denne konteksten er det naturlig å la ”dere” gå på Israel. ”På den dag” tar Edw.Young om en annen tid enn profetens, helt forskjellig fra hans egen. Ordet peker altså framover. Noen ser vår misjonstid i dette, mens andre tolker det om Tusenårsriket. Etter sammenhengen både i boka og kapitlet er det vanskelig å se at det vil skje på profetens tid og heller ikke blant hedningene. Det er nettopp Israel som skal forkynne for folkene (hedningene, plur.). Og det skal skje over hele jorden. Og der er tydelige misjonstanker. ”Dette er GTs notat om evangelisering”, sier Leupold.[2] Hoaas skriver i innledning til kap. 12 i sin bok om Jesaja at ”profeten taler om den fremtidige menighet, men han taler som til det samtidige Israel.”[3]
Hovedsaken her er at Guds frelse gjelder alle folk, selv om ikke alle vil ta imot. Et fint ord om det er Jes. 11,10: ”På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd.” Her er tale om en vekkelse der initiativet ligger hos hedningene. De vil selv søke til Messias. Dette er ett av de vers som noen bruker for å vise at misjonstida her gjelder en senere herlighetstid. Likevel kan vi anvende ordet om store misjonstider i nåtida. Men det synes som om dette taler om en større tid enn noen kjent misjonstid.
2) NT
II. Teologiens misjonstanke
III. Begrunnelse for misjon
Det er for enkelt å si at misjonsbefalingen er begrunnelse nok. Noen ganger kan det selvsagt være nok, som en kortversjon i gitte situasjoner. Men Bibelen gir et langt større perspektiv over arbeidet. Ser vi hele Ordets budskap under ett, vil vi oppdage flere sider ved misjonsbegrepet. Vi skal stanse kort for noen av dem.
Men først må vi nevne at vi noen ganger hører begrunnelser for misjonsarbeidet som egentlig ikke er bibelske grunner. Misjonen kan bli framstilt som nødhjelp av forskjellig slag, som et nødvendig helsearbeid eller skoleprosjekt og eller som et utviklingsarbeid med både kvinnepolitiske og miljømessige overtoner. Som et ledd i misjonsarbeidet og frukt av den, er dette gode sidegreiner av arbeidet. Men med en bibelsk begrunnelse kan det aldri bli hovedsak eller stå isolert i arbeidet til et misjonsselskap.
Der er det Bibelens begrunnelse som gjelder. Og da må vi lete etter hovedsaken i det bibelske misjonsbudskapet. Og det har vi sett av gjennomgåelsen ovenfor. Her skal vi systematisere og samle det vesentligste som må være med.
1. Syndefallet.
Guds skapergjerning er ikke motiv for misjon. For alt Gud skapte var etter hans vilje. Det var fullkomment, rent og uten lyte. Da ville misjon vært meningsløs.
Men verdens største katastrofe inntraff: synden kom inn i verden ved Eva og Adams fall, Gen. 3. Det fikk langtrekkende konsekvenser: alle mennesker til alle tider ble underlagt Guds dom. Og den lyder på fortapelse bort fra Guds åsyn for evig, en endeløs pine i helvete uten mulighet til forandring eller omvendelse. Rom.5,12-19; Jes.53,6. Alle kom bort fra Gud, ikke bare de moralsk dypest falne. Hjertet er fiendsk mot Gud, og da hjelper ikke moralske forbedringer, heller ikke fromme religiøse øvelser. - Men vi må aldri falle i den motsatte grøften å tenke og mene at alle ufrelste - hedninger i utviklingsland så vel som mennesker uten Gud i vårt land - er umoralske og dypt falne mennesker i det ytre. Det finnes mange fine mennesker i verden, og mange gjør en flott innsats på det menneskelige plan. Det Gud bl.a. vil si med ordet synd, er at alt det vi gjør ikke er godt nok eller kan gjelde for Guds store dom.
Blant slike fortapte mennesker er det Gud vil vi skal drive misjon.
2. Guds skapertanke.
Likevel - Guds skapertanke er et misjonsmotiv. For ved skapelsen ble menneskeheten Guds spesifikke eiendom. Han har rett til det han skapte selv om vi alle vendte ham ryggen. Gud har aldri forlatt noen eller slått hånda av noen så lenge det finnes mulighet til omvendelse. For han elsker den verden han skapte. Joh.3,16.
Til sin egen, kjære eiendom sender han oss med frelsesbud.
Men det må vi også huske: Skapelsesteologien er ikke nok som begrunnelse for misjon, hvis vi ikke ser den i relasjon til syndefallet. Uten den blir skapelsesteologi egentlig en umulighet og feilaktig. Vi må alltid ha hele perspektivet for øyet når vi tenker misjon.
3. Forsoningen.
Synden var så alvorlig at den ikke kunne tilgis uten ved blod som soning. Vår skyld hos Gud måtte betales, sones og utslettes. Dette er et så stort under at ingen kan forstå det rett. Her ser vi inn i dybene i Gud.Men ved å dvele litt ved Ordets forkynnelse om forsoningen aner vi litt av det som skjedde: Jesus, Guds Sønn, døde på korset på Golgata i vårt sted. Han døde for oss. Hans kors og død og blod tok vår brøde bort. Skylden er betalt. Fordømmelsen er tatt av ham i vårt sted. Rom.8,1; Rom.5,12-19; 2.Kor.5,21 (15-21); Gal.3,13.
Det betyr bl.a. at alle har mulighet til å bli Guds barn på samme måte - og de må bli det på Guds måte. Jesus døde ikke for spesielt utvalgte. Han døde for alle og gjorde opp vår synderegning.
Vi står alle likt overfor Gud. Når vi går ut i verden med budskapet, går vi altså til mennesker som Jesus døde for. Og de har samme rett til frelsen som vi.
4. Misjonsbudet.
Jesu ordre før han forlot denne verden innebærer at ansvaret for verdens evangelisering er lagt på hans menighet, de troende. Han regner med oss. Misjonen er nå blitt vår oppgave og vårt liv. Jesu himmelfart betyr at han nå må regne med sine venner i verdens største prosjekt. Han gjord eet alvorlig valg da han forlot verden og ikke sendte engler og serafer som evangelister.
Frelsen er både en gave og en oppgave. Å være frelst er å være trygg i Gud, på rett vei - være salig. Den troende har alt i Jesus og eier evighetens perspektiv og velsignelse over sitt liv.
Men det er også arbeid. Som Guds folk skal vi dele med andre av de goder vi selv har fått av Gud. Og det beste vi har fra ham, er frelse fra synd og med det fred med Gud. Derfor er det dette vi må bringe til andre først og fremst.
Misjonsbudet innebærer to ting: Å drive misjon er nåde. Vi er ikke verd det, vi får gå og være sendebud av Guds nåde. Men det er et påbud, ordene står i imperativ: Gå![4] Mat. 28.19. Da er valget på en måte vårt, for han vil vi skal gå frivillig. Tvang i misjonsarbeidet er død. Det er frivilligheten som gir kraft, menneskelig talt. For da tar vi imot den Åndens kraft som Jesus lovet sine vitner før han forlot verden.
Misjonsbefalingen er en sterk begrunnelse for oss til å drive misjon, siden det er misjonens herre som ga oss den. Det vi nå har nevnt er de viktigste beveggrunner for oss til å gå med budskapet både hjemme og ute. Men vi kan føye til noe mer.
5. Nøden.
Den som ser en døende og fortapt verden uten håp, har fått litt av Jesu sinn. Også han ynkedes inderlig over folket fordi de var som får uten hyrde, hjelpeløse og overlatt til seg selv. Mat.9,36. Et slikt syn kan drive oss ut i tjenesten. Da er vi drevet av Jesu Ånd og går i hans fotspor.
Vi må imidlertid skille dette syn på og nød for sjelene fra den ”nød” som bare eller vesentlig ser folkets materielle nød, fattigdom, sykdom og mangel på for eksempel leseferdigheter og dårlige bo-og arbeidsforhold, vil trolig gå trett etter kort tid. For han vil ikke kjenne gleden og tryggheten over at det er Guds rike han kjemper for, men mer et jordisk ”Guds rike”.
6. Kjærligheten.
Hvis vi kjenner kjærlighet til de fortapte, er også den gitt oss av Gud. 2.Kor.5,14. Det er den rette drivkraft i arbeidet: å elske sjelene inn til Jesus. Da først kjenner vi den rette gleden i misjonsarbeidet.
Men vi skal ikke sitte passive og vente på at Guds kjærlighet skal fylle ossså sterkt at vi MÅ gå ut med Ordet. Noen har hatt det slik. Men også her må vi regne med syndens kraft i den troende som vil sløvne ham og stanse ham på veien. Derfor må en troende alltid søke inn til Jesus for å få sin kurs korrigert og rettet opp. Ordet for kjærlighet i grunnteksten er sterkt, agape. Det betegner egentlig den kjærlighet Gud gir i kraft av det han er i seg selv. 1.Joh.4,10. Det er Guds kjærlighet som han elsket verden med i Jesus (Joh.3,16 der samme ord er brukt), og denne kjærlighet gir han til de troende i den nye fødsel ved Den hellige Ånd. Derfor kan Paulus si: ”Guds kjærlighet (hæ agapæ) er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”, Rom.5,5. Det er ikke en følelsesmessig kjærlighet (gr. filæ) som vennskap som driver oss til misjon. Det er Guds eget hjertelag og sinn.
7. Frykt for Herren.
På samme tid som vi får kjærligheten som drivkraft, får vi også en ny respekt og frykt for Gud. Paulus sier uttrykkelig at fordi han kjenner frykten for Herren, søker han å vinne mennesker. 2.Kor. 5,10-11. Dette knytter han sammen emd tanken på dommen da alle skal få igjen for det som er skjedd ved legemet. Han tenker nok ikke på trellens frykt for straff. Han er fylt av barnets frykt for å gjøre far imot. Denne frykt og respekt er ett av Guds middel til oppdragelse, Jer.32,40. Grunntekstens ord hos Paulus (fobos) betegner frykt, ærefrykt, respekt og er brukt i en rekke sammenhenger i NT. I LXX brukes samme ord hos Jeremias (fobos).[5] Her sier han klart at det er hans frykt som legges i våre hjerter. Det samme ser vi i Vulgata (timorem meum). Og dette stemmer med grunnteksten. På hebraisk står det samme: weæt-yir’ati, der ti uttrykker eiendom, dvs. min frykt. Den vil han gi i deres hjerter: bilvavam. Her betegner -am flertallseiendom.
8. Den Hellige Ånd.
Dypest sett er misjon en Åndens gjerning. Det er den som driver oss ut og gir frimodighet, kraft og frukt. Apg.1,8. Vi er redskap i Åndens tjeneste. Den troende stiller seg villig fram og lar seg bruke av ham. Derfor er en kristen alltid fullstendig avhengig av ham for å bli brukt, slik Jesus minnet sine disipler om. Joh.15,5. Og dette stemmer godt med katekismen og Luthers forklaring. Han forklarer den tredje artikkel med å si: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro.”
Her er det tydelig at frelseskallet og livet som kristen (helliggjørelsen) er Åndens gjerning. Og slik er det i hele kristenheten, sier han. Det må bety at alle som skal bli kristne, må bli det ved Åndens gjerning. Det er med andre ord umulig å bli frelst på egen hånd. Og dette sier Luther om mulig enda kraftigere i den store katekismen. Til samme artikkel skriver han: ”Hvor Den Hellige Ånd ikke lar Ordet forkynne og oppvekker hjertene så de kan fatte det, der er alt tapt.”[6] Det er altså Ånden som må la Ordet forkynne. Det er først når Ånden sender sendebudet ut i tjeneste, at Ordet blir forkynt rett og sant. Og Ånden må vekke hjertene slik at de ser at de behøver budskapet og fatter eller forstår det med hjertet. Om det ikke skjer, er alt tapt. Da er alt vårt arbeid forgjeves selv om det er velment. En slik tanke er ydmykende.
Men da vil også all ære tilhøre Jesus som er Guds egentlige misjonær og sendebud. Han har ansvaret - og han skal ha og får til slutt all ære.
IV. Misjon og tiden
V. Religionene og kristendom.
VI. Arbeidsmåter
1. Forkynnelse av Ordet - menighet.
Ordets tjeneste er det grunnleggende og viktigste i misjonsarbeidet. Guds ord og menneskets stilling og Guds hjelpende hånd og frelse må ligge til grunn for alt arbeid. Dette var også det opprinnelige i bibelsk og tidlig kristen tid. Paulus talte og andre evangelister og pastorer talte. Senere har den kristne kirke vært en forkynnende kirke. Evangelisering er dermed en hovedarbeidsmåte i misjonsarbeidet både i fortid og nåtid.
Dette betyr ikke at ikke andre arbeidsmåter kan bli brukt. Men de fleste av dem skal på en måte stå i evangeliseringens tegn.
2. Diakoniens plass.
Til alle tider har også diakonien eller legemisjonen vært en del av misjonsarbeidet. Mange vil nok se på dette som en mer selvstendig del av misjonen enn andre. Men det fungerer godt som misjonsarbeid når diakoni går sammen med evangelisering, som to deler av samme sak. Allerede i aposteltida ble diakonien skilt ut som et eget ”departement” med egne arbeidere skilt fra de som skulle bruke livet i ordets og bønnens tjeneste. Apg. 6. Og når norsk misjon begynte i Kina f.eks., så de straks at det var behov for leger. En viktig grunn til at det ikke kom så mange så tidlig var nok mangelen på mannskap. Flere av de første som reiste til Kina for NLM (DNKF) hadde en viss utdannelse i sykepleie, som Aasta Bjørgum g. Argento, og Sigrid Bjørgum, begge utsendt 1894. Ragnhild Botner g. Gotteberg var utdannet lege, utsendt 1896. Sigrid Helgesen var lege, utsendt 1895 (forlot Kina året etter). Gertine Aarrestad g. Johnsen var diakonisse, utsendt 1891, og Inger Hoel g. Kristensen var diakonisse, utsendt 1890 av Kristiania-komiteen, m.fl.
Men legemisjonen var ikke tenkt som en innfallsport til evangelisering, eller for lettere å få folk til å bli kristne. Det hadde vært uverdig. Det var den menneskelige nød misjonærene så og ville hjelpe.
Misjonshistorisk tok det likevel tid før man så at legemisjon var et virkelig misjonsarbeid. Det tok for eksempel 100 år fra det engelske kirkemisjonsselskap ble stiftet i 1799 til de anerkjente legemisjonen som en integrerende del av arbeidet. Men i 1841 ble det grunnlagt en skole for utdanning av misjonsleger i Edinburg. Albert Schweitzers sykearbeid i Lambarene i Kongo er et godt eksempel på legemisjonens betydning og gjort folk oppmerksomme på den.
Vellore-sykehuset ble grunnlagt i Sør-India av den kvinnelige legen Ida Scudder f. 1871. Det har vokst fram til et stort sentrum for utdanning av indiske leger. Flere misjoner støtter tiltaket.
Særlig i muslimske land har legemisjon ofte vært den eneste mulig misjonsmetode. Da kan de vise kristen nestekjærlighet og forkynne evangeliet med sine hender mer enn med munnen. Et eksempel er amerikaneren Paul W. Harrisson som har arbeidet i Arabia. Noe lignende skjer i dag der teltmakermisjonen arbeider.
Jordens befolkning øker og mange lever nær sultegrensa i u-land. Her går også legemisjonen inn, også sammen med ”verdslige” organisasjoner som leger uten grenser og Røde kors. De siste arbeider ofte i rene nødhjelpsituasjoner for å avhjelpe katastrofer. Misjonen kan i konsentrere seg om noen strategiske punkt for å hjelpe mange og vise kristen kjærlighet. Men de samarbeider også med de unge kirkene. Sykehus blir bygd og sykepleiere får utdannelse.
3. Skolearbeid.
Skolearbeidet har nesten alltid vært en viktig del av misjonsarbeidet. Barn og voksne trenger å lære å lese og skrive i mange land (historisk sett), nye kristne trenger opplæring både i kristendom og andre fag, og nye medarbeidere i kirken behøver kristen og teologisk utdannelse på flere nivå for å være gode og sunne medarbeidere i kirken.
Allerede på 1700-tallet opprettet den dansk-halle-misjonen utdanning av medarbeidere i misjonen.[7] Alexander Duff sto for initiativ på 1800-tallet i India. Han mente at undervisning i den høyere skolen på engelsk ville på langt sikt overvinne hinduismen. Han samarbeidet med den hinduistiske reformbevegelsen Brahmo Samaj, og dens leder Ram Mohan Roy åpnet den første skolen. Hans forhåpninger ble nok ikke innfriddI 1929 ble det understreket i India at den hadde hatt motsatt virkning: hinduismen ble forsterket.
Misjonstenkeren Gustav Warneck betraktet skolen som oppdragelsesmiddel i og for framtidige omvendelser til kristendommen. I Asia fram til 1930-tallet brukte engelske og amerikansk misjon skolearbeidet så mye at det kom kritikk fra katolsk hold. Joseph Schmidlin talte om at protestantisk misjonspraksis ikke sjelden gikk opp i kulturengasjement. Men katolikker i Afrika har engasjert seg ennå sterkere i skolearbeid. De har også bygd ut høyere utdanning på universitetsnivå.
Etter 1932 kom det reaksjon den pragmatiske og humanistiske misjonsoppfatningen i den engelske verden. Hendrik Kraemer og Karl Hartenstein pekte på at misjonens oppgave var å være et Kristi vitne, selv om det noen ganger gikk gjennom skolen.
Etter 1925 og særlig etter 1945 (krigen) har forandret skolearbeidet i Asia og Afrika. Kolonimaktene i Afrika og de nye statene i Asia gikk selv mer inn for skolearbeid. Statsskolene er religiøst nøytrale. Det andre er Unescos arbeid som stimulerte interessen for å lære folk å lese. Den kristne kineseren James Yen valgte ut 1000 vanlige tegn og bygde et leseopplæringsprogram på dette. Mange kinesere lærte å lese slik.
Produksjon av kristen litteratur har betydd mye. Småskrifter er utgitt, og trykkeri opprettet
4. Jordbruk og industri.
For få generasjoner siden bodde de fleste (80-90%) av folket i Asia og Afrika på landsbygda. Fra konferansen i Jerusalem 1928 hadde dette på sitt program. Motiv for jordbruksarbeid er de unge kirkenes behov for underhold på bygdene. Noen brukte å sette av en åker der avlingen tilfalt kirken (”The Lord’s Acre-program”). Noe av det samme skjedde i Norge da misjonsvenner hadde egne frukttrær, sauer og åkrer til inntekt for misjonen.
Jorda var en Guds gave som de skulle forvalte. Noen steder har de brukt allsidig arbeidsopplegg/program der mennesker i et område var oppdelt i ”byer” der de hadde alt nødvendig, som bank, skole, sykehus osv. Daniel Hamilton i Calcutta er eksempel på det i Bengal.
Også industribygging kom inn i dette arbeidet, for eksempel koppergruver i Rodesia (Zambia) og Kongo. Ettersom staten og nasjonale kirker har tatt mer av styringen i mange land, er det mindre igjen av de store prosjektene. ”Mangfoldige er derfor de tiltak som misjonærer har følt seg tvunget til å få i stand for å hjelpe de troende.[8]
5. Teltmaker.
Uttrykket kommer fra Paulus’ arbeidsmetode. Han laget telt og trolig andre ting til sitt eget livsopphold. Mens han brukte fritiden til å samles med de kristne og vitnet om Herren der han ferdes. Slik fikk han kontakt med mange nye mennesker.
I dag brukes uttrykket omtrent på samme måte med visse variasjoner. En misjonær får arbeid i et fremmed land, for eksempel undervisning ved et universitet. I noen land, som Kina, er det stor interesse og behov for engelskundervisning. Han har kontakt med sitt misjonsselskap, men regnes ofte ikke som ”misjonær” offentlig. Noen ganger kan han få noe udnerhold fra selskapet, men får ellers lønn i landet han arbeider i.
Når han kan språket og har fått fotfeste, kan han bruke sin fritid mer som han ønsker. Mange danner bibelgrupper eller annet ”gruppearbeid” der man er fri til å vitne om frelsen. Men ofte må han være forsiktig utad, og det er en selvfølge at han følger landets lover og innretter seg etter landets kultur og skikker etter beste evne.
6. Dialog.
Ordet dialog betyr samtale. Og samtale er en av de gode måtene å komme i kontakt med andre på. Samtale betyr utveksling av tanker og ideer. Og det er nødvendig i alt arbeid for Gud: vi må komme i kontakt med andre og vi må lytte og høre hva andre strir med. Dermed kan vi også få komme med budskapet som Gud gjerne vil gi alle mennesker.
Dialog er imidlertid brukt i en noe utvidet betydning. Det er særlig i KV og grupper påvirket av deres tenkning dette kommer. Her er det gjerne ikke bare en samtale mellom to, men en gi og få-situasjon. For å bli enige og få et godt forhold til andre, er noen villige til å gi avkall på noe av den kristne tro og så akseptere noe fra den andre. Vi kan ikke vente at vi alltid skal få rett, hevder de. Andre må også få gi oss noe. Hvis det går på trosinnholdet, blir det galt.
7. Vei og avveier.
Misjonshistorien har vist at kristne misjonærer har gått den gode vei med evangeliet og i mange tilfelle nådd fram. Men det er også lett å se at noen kom på avveier i arbeidet. Her viser vi til katolsk misjon i ny-erobrede land som Sør-Amerika. Prestene som fulge i Columbus’ fotspor for å vinne hedningene for Kristus, gjorde åpenbare feilgrep. Det må vi bare innrømme når vi leser historien. Der var tvangsdåp og massedåp i stor stil, og dermed lite personlig kristendom og sann tro.
8. Folkekirker i misjonslanda.
9. Nasjonalisering og ansvar.
Integrering.
10. Teologi.
Hvilken teologi skal vi gi de nye kristne og dermed de nye kirkene og skolene i et misjonsland? Det er spørsmål som trenger seg på etter hvert som utviklingen har gått og går i liberal retning i sendemenighetene. Misjonærene er ikke alene i et land eller en by. Der er ofte flere ulike grupper og menigheter, med hver sitt syn på flere spørsmål. Hva gjør misjonæren da?
Problemet er ikke ukjent eller nytt.
11. Kultur.
Noter:
[1] Teksten i NO-77 og eldre stemmer med LXX, mens NB-88 stemmer med hebraisk tekst.
[2] H.C.Leupold: Exposition og Isaiah, vol. I, s. 232.
[3] A.Hoaas i bibelverket, Esaias1976, s. 111.
[4] På gresk står aor. part.: porevthentes, som etter Rienecker skal oversettes med imperativ, som i v. 7. Se A Linguistic Key to…
[5] I LXX er dette kap. 39,40 ettersom inndelingen der er en annen.
[6] Konkordieboken, 1985, s. 348, nr. 43.
[7] NTU 1, sp.1075ff.
[8] Norsk misjonsleksikon III, sp. 67.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar